evabloggen

Lesehjelp

2011-12-10T19:11:00.001+01:00

- Mamma, hvis du ikke er så flink til å lese, kan jeg godt lese for deg. Her står det: Tideman er så fin og er søt og koselig.

(Frida Olette, snart 6 år)

Krise - sett fra femåringens perspektiv

2011-11-21T15:04:00.001+01:00

Jentungen ser seg i speilet og gråter sine modige tårer:
- Mamma! I denne kjolen ser jeg ut som.... som..... jeg ser ut som en t y n n jente!

Jaja. Vi har alle vårt.

Om du er nysgjerrig på andre kriser i vår unge frøkens tilværelse, kan du for eksemel lese om hennes altfor små føtter i "Ventetid".

Fanget i en babykropp

2011-11-10T23:17:00.001+01:00

Som nyfødt lignet han en syvende far i huset. Allerede med buskete øyebryn og begynnende viker. Nå, snart elleve måneder gammel, er han i gang med sine første, ustøe trinn på egenhånd. Og jeg blir stadig mer overbevist om at Tideman er en gammel, gammel mann fanget i en babykropp. Bevismateriale?

#1 Intet musikkstykke fremkaller gledeshyl som NRKs nyhetsvignett.

#2 Med unntak av Fantorangen og "Lesekorpset", finner Tideman BarneTV lite underholdende. Derimot elsker han nyheter, Dagsnytt 18 og alksens debattprogrammer. Han lener seg godt tilbake i vippestolen eller på fanget, rugger litt og smatter fornøyd på smokken som var den en trofast pipe.

#3 Stadig å finne blant husstandens papiraviser. Det kan virke som om han foretrekker Dagens Næringsliv.

#4 Om han hadde vært i besittelse av en gammelmannshatt, er jeg sikker på at han ville løftet den galant for eldre, forbipasserende bydamer. Inntil videre nøyer han seg med møte blikket, skakke på hodet og smile lurt bak smokken.

#5 Han betrakter verden fra kaféstolen, gomlende på en brødskalk i sin fremdeles nesten tannløse munn og går ikke av veien for en promp i lystig lag.

Jeg planlegger ettårsdag og googler etter oppskrift på fyrstekake.

På lek

2011-11-09T22:28:00.000+01:00

Etter over fire år er hun fremdeles eventyrer på oppdagelsesferd langs den vante veien hjem fra barnehagen.
- Det var godt du hentet meg tidlig idag, jeg er faktisk helt kjempesliten, forteller hun før hun løper i sikksakk bortover gaten, klatrer opp på muren, balanserer den til enden og avslutter med et splitthopp, tar en rask piruett og klatrer opp på nytt.
- Skal vi den veien eller den veien? Å. mamma, kan vi gå den veien? Væææær så snill? - Jada, så lenge vi kommer frem, mumler jeg, lett utålmodig.
- Hjelp, jeg er fanget! Se, mamma, jeg er en fange - hva skal jeg gjøøøøøøreeee? roper hun med tilgjort stemme fra smijernsgjerdet. Hun kan selvfølgelig bare gå rundt. Jeg bestemmer meg for å være med på leken hennes. Holder hånden i forskrekkelse over munnen og gisper.
- Åh, kjære vene - jeg tror du blir nødt til å rømme! foreslår jeg.
- Et lite øyeblikk! Nå rømmer jeg! roper hun frydefullt og tar meg igjen nederst i bakken. Jeg hysjer på henne.
- Tenk om fangevokteren hører deg, sier jeg. Nå må vi forte oss til bussen før vi blir oppdaget! Jeg småløper ivrig. Hun stopper. Gransker meg med forståsegpåblikk og hendene i siden.
- Mamma... Det er jo bare på lek.

Høstfryd

2011-11-01T22:08:00.000+01:00

Høsten er,

midt mellom kalde og

varme klær,

å danse

med løvet i

allslags vær

Frida Olette leker med høstløvet mens jeg leker med kamera. En flott måte å leke sammen på!

New acquaintances

2011-09-20T09:44:00.000+02:00

When it comes to friendship, size does not matter.

Gøy på landet

2011-09-07T10:48:00.000+02:00

Mari, Frida Olette, Tideman og jeg var så heldige å få besøke Tone, Bjørn Erik, Maren og Martin på gården midt i grisingen. Bortsett fra et besøk på samme gård som baby, er det første gang Frida Olette besøker en ekte bondegård, og hun er henrykt. Det er så mye spennende som skjer her! Hun gjemmer seg i åkeren, koser med grisunger, hopper trampoline og bader i basseng. Hun plukker agurker og tomater i Martins drivhus, og bevitner en grisefødsel. Likevel - en femåring er og blir en femåring. Høydepunktet for dagen var ifølge Frida Olette å se kuene bæsje.

Her følger et knippe gårdsinntrykk.

På enga

I grisehuset

* Flere bilder på flickr (noen har begrenset tilgang, så om du kjenner oss, og vil se dem, kan du sende meg e-postadressen din, så skal jeg nok gi deg tilgang).

For my english speaking readers

Mari, Frida Olette, Tideman and I visited some friends farm this summer. This was Frida Olettes first visit on a real farm, and she was thrilled. We were lucky to witness the birth of the beautiful small piglets - what an experience! Frida Olette found farmlife very exciting. She held the piglets, saw them being born, touched the cows, ran in the field, played around and even picked tomatoes in Martin's greenhouse. Yet, a five year old will always be a five year old. The highlight of the day, according to Frida Olette, was to see the cows poop...

Om å fange øyeblikket

2011-07-01T20:17:00.000+02:00

Jeg vil fange øyeblikket, fryse tiden når de små hendene

er på oppdagelsesferd i ansiktet mitt. Mens føttene ennå er

fløyelsmyke og runde på undersiden,

umulig å stå på.

Når alle smaker er nye og rare og hele følelseslivet

utspiller seg i grimasen.

Det går så fort!

Og samtidig så langsomt.

Jeg vil fange følelsen, når alt er perfekt og jeg likevel vet

det skal bli bedre.

Hva han kan....og ikke kan

2011-06-30T21:23:00.000+02:00

De fleste dyr reiser seg, så vidt meg bekjent, innen få minutter etter sin fødsel. Kontrasten til oss menneskebarn er formidabel – jeg er sikkert ikke alene om å ha forundret meg over akkurat det. For vi mennesker kan fint lite når vi blir født. Og ikke bare det – vi har relativt tungt for det også – det tar umåtelig lang tid før vi mestrer selv de enkleste oppgaver, for ikke snakke om å ta vare på oss selv. Derfor ferirer vi hver minste lille antydning til utvikling hos våre nyfødte. – Se, jeg tror det var et smil!?! – Åh, han kan rape! – Du verden, når jeg lager et infernalsk leven med denne rangla hender det han titter i riktig retning! Akk, denne tiden går så fort, sier vi, og sikter til at poden blir så ”stor og selvhjulpen”, han har jo tross alt lært seg å rulle i løpet sitt første halve leveår.

Kraftig forbedret aksjonsradius - babymatten er snart overflødig

Hendelser de siste dagene har imidlertid fått meg til å lure på om vi blir holdt for narr. Kan beibiene mer enn de gir uttrykk for? Jeg har nemlig merket meg noen logiske brister i mit barns utvikling. For ordens skyld – Tideman er nå seks måneder. Sett i et stort perspektiv kan han fremdeles fint lite. Det må være lov å si at han har begrenset forstand. Eksempelvis tror jeg følgende utspinner seg i hodet hans når han kommer i nærheten av en tåteflaske: ”Jeg er tørst. Åh, se! En slags pupp! Den simpelthen bare MÅ jeg ha i munnen! Men hva skal jeg gjøre så? Gnage på den? Le av den? Og hva med alt det våte inni? Sikkert meninga at jeg skal spytte det ut... Søren, jeg er skikkelig tørst, altså. Kan ikke noen bare gi meg noe å drikke?” Han gaper velvillig etter middagsmat, men beslutter så å plassere tunga oppi skjeen slik at maten blir skjøvet ut igjen.

Han skyver eller kaster lekene han har lyst på utenfor rekkevidde, og blir sittende igjen som et skuffet spørsmålstegn uten noe å leke med. Men – og her kommer altså den logiske bristen – han skjønner altså at han, mens mamma er opptatt med storesøster, kan dra i duken for å få tak i glasset med appelsinjuice som mamma har plassert godt utenfor rekkevidde. Vi snakker altså om en beibi som ikke engang forstår hvordan han skal drikke av en puppeimitasjon, men som uten videre gjør bruk av et objekt (duken) for å få ønsket objekt (glasset) nærmere. Hva gir du meg? Glasset gikk selvfølgelig i gulvet, og veslegutten satt der med store øyne, tilsynelatende svært overrasket. Jeg sier tilsynelatende, for innerst inne mistenker jeg ham altså for å ha hatt full kontroll på situasjonen inntil det gikk opp for ham at han kunne blitt tatt på fersken som mer forstandig enn han vil gi uttrykk for.

Hver natt er en fest!

Som beibier flest skjønner han ikke at han ikke trenger å spise på natta. Han forstår altså ikke sitt eget beste. Og han finner ikke smokken sin, selvom senga er full av dem. Men å trekke opp kaninspilledåsa si og lage skikkelig feststemning på mamma og pappas soverom natterstid, ja, se, det klarer han!

Holdt for narr eller ei, jeg går gladelig rett i fellene veslepoden legger ut og feirer hver nye lille kunst med jubel og fanfare. Tideman – cirka seks måneder. Her følger et lite utvalg av hva han kan:

Tideman, 6 mnd. 8400g og 67 cm

spinne i sirke
skru på sjarmen
skråle og le
rulle rundtomkring på gulvet, og sette seg fast under stoler og innimellom bordbein
putte smokken i munnen på egenhånd
late som han ikke kan putte smokken i munnen på egenhånd
flagre med neseborene
trekke opp kaninspilledåsen
få respektabel fart på vippestolen ved å lene seg frem for så å kaste seg tilbake
bruke magemusklene til å krumme seg sammen som en ball når han ligger på ryggen
spise på tærne sine. Ukritisk som han er går han ikke av veien for å spise av andres tær heller, om de er innenfor rekkevidde.

Balansekunst

2011-06-23T21:50:00.003+02:00

Frida Olette, a photo by evanor on Flickr.

- Se mamma, jeg balanserar!

"Balansere" havnet tidlig inn i Frida Olettes ordforråd. Alle barn elsker vel å balansere? Jeg, for min del, minnes at jeg var en mye bedre balansekunstner som barn. Akkurat som jeg var mye flinkere på skøyter. Forleden skulle hun ha meg til å lære henne å slå hjul. Dét gjorde jeg definitivt med mer eleganse tidligere.

Avtar slike ferdigheter virkelig med årene, eller er det bare evnen til å forherlige fortidens bragder som finslipes?

Det som må sies før man kan gå videre

2011-06-07T21:46:00.001+02:00

Listen over ideer til blogginnlegg hoper seg opp. Blant notatene på telefonen, på maskinen, små stikkord og episoder rablet ned på en og annen krøllete papirlapp, kanskje baksiden av en konvolutt. Men noe må sies før vi går videre. En hverdagsblogg om livet i en liten familie på vestlandet kan ikke uten videre slå strek over det store, mørke og oppslukende, for så å fortsette i lett galopp som om ingenting var hendt. Det er noe som må sies, så kan vi fortsette, om enn ikke akkurat som før.

Ved påskens inngang kom døden og tok med seg pappa. Min snille, gode og stolte bamsepappa, med sitt varme blikk og sine digre, trygge hender. – Det går bra, dette her, sa han trøstende til mamma, og til oss. Han spøkte med Frida Olette, og brukte krefter han egentlig ikke hadde til å lage morsomme grimaser som lille Tideman lo av. Han skrøt hemningsløst av den flotte påsketegningen Frida Olette hadde tegnet i barnehagen, og som han etter hennes ønske fikk med seg i graven. En forseggjort påskehare, og en påskekylling i et klekket påskeegg. – Har du vondt, pappa? Spurte jeg stadig, og han ristet på hodet. – Er du redd? Til dét nikket han bekreftende, og svarte: - Ja, men ikke for dét. Jeg tenker på mamma. Jeg hadde så lyst til å tro ham på at alt skulle bli bra. Og selv om vi visste hvor galt det egentlig stod til, stilte vi uforberedt da alt var slutt. Hvordan forbereder man seg, egentlig? Hvordan sier man farvel for aller siste gang?

Resten av påsken var full. Full av støttende mennesker, blomster, organisering, prat, klemmer og trøst. Fine samtaler, praktiske gjøremål og fullstendig apati om hverandre. Uvirkelighet. Som å sitte i glassrommet ved siden av og betrakte alt på avstand. Og så reiste vi hjem.

- Hvordan føler du deg? spurte en god venninne på telefonen noen uker senere, og jeg svarte. – Jeg vet ikke. Litt forvirret. Kanskje litt ”flat”, på en måte. Så kom ordene jeg alltid kommer til å huske. Ordflinke Emilie beskrev det jeg selv ikke klarte å uttrykke: - Det er jo ikke noe rart – du har jo mistet en plattform! Og ja, sånn føles det. Litt skakt, litt haltende. Og voldsomt takknemmelig for at mammaplattformen står stødig.

Med pappa forsvant en epoke; tiden min som pappas vesle jente. Jeg mener, man slutter jo aldri å være pappas jente selv om man blir voksen. Nå er det ingen pappafigur i generasjonen over. Men en ny liten fyr skal vokse opp, og sammen med sin storesøster sørger de for generasjonen under meg. Alt blir plutselig så voksent.

I talen min til pappa under minnesamværet fikk jeg hjelp av storesøster til å synge sangen vi sang som barn da pappa var ute og reiste (på de syv hav, akkurat som pappaen til Pippi, likte jeg å tenke). Så mye trøst i en enkel barnesang. Jeg kjenner den hjelper fremdeles.

Fine pappa morer seg over den lange brødskiva
han fikk hos "Hanne på Høyden" ifjor vår.

Når jeg går til ro, og dagen er endt

Og tusen små stjerner på himmelen er tent

Da sovner jeg inn og drømmer i fred

Om pappa der ute på havet et sted

Hvis jeg var en fugl med vinger og fjær

Jeg fløy over havet der pappan min er

Han sa da han dro: min reise blir lang

Men jeg er tilbake til våren en gang

Så fikk vi et brev og jeg ble så lei

For først neste sommer er pappa hos meg

Hvis jeg var en fugl med vinger og fjær

Jeg fløy over havet der pappan min er

Så er det sagt, det som må sies før man kan gå videre. Hvil i fred, kjære pappa. Du vil alltid være med oss.

Det store mankefallet

2011-04-05T15:36:00.002+02:00

Det måtte vel skje Tideman også, det som før eller siden skjer de aller fleste menn: Han har blitt skallet. Plutselig en dag stod jeg med langt, rødlig bustehår i hånda, med hårsekk og alt. Etter et par dagers massiv røyting fant tante Ellen ut at nok var nok, og tok affære med kjøkkensaksa (etter mors tillatelse, selvsagt). Resultatet ble bra, syns jeg. Litt uvant i starten, men nå har vi iallefall en skallet baby. Og når jeg titter på bilder fra før det store mankefallet, tenker jeg som så at Tideman har vokst seg til å se litt mer ut som en baby og litt mindre ut som en gammel mann..... Eller hva?

Perlevenner

Firemånederskontrollen er unnagjort, og veslemann har vokst nøyaktig 3 kg siden han ble født. Han veier nå 6360 gram og er 61 cm. En vekstkurve helt etter boka. Selv om man skal være forsiktig med å sammenligne barn, er det fristende å se tilbake på storesøsters vitale mål på samme alder – og de er ganske like – Frida Olette var bare tretti gram lettere på sin firemånederskontroll. Før du rekker å tenke at ”da vokser de jo helt likt, de to søsknene”, minner jeg deg om at Frida Olette veide ca 1 kg mindre enn Tideman ved fødsel. Det må vel være det man kaller eksplosiv vekst!

Så var det farvel, da - til alt håret. Det var kult så lenge det varte. Vi koser oss med vår lille skallemann enn så lenge. Nå blir det ekstra spennende å se hva slags hår som vokser ut igjen!

Bye Bye Baby's Hair

As it happens for most men at a certain point in life, so it has happened for Tideman: he has lost his hair. A couple of weeks ago his hair started to fall off, and eventually we had to cut it. It took me a while to get used to having a bold baby, but when I look at photos I actually find him looking more like a baby now and less like an old man...

In two weeks Tideman is 4 months old. At this stage his weight is 6360 g and he is 61 cm long. To comparison, Frida Olette's weight at the age of 4 months was 6330 g - quite funny since she weight 1 kg less than Tideman at birth. They are great together and the love they share is absolutely adorable.

Bye bye, baby's hair. You looked cool while you were there. The excitement now lies in what kind of hair that will grow from Tideman's bold head from now.

Beibien liker...

2011-02-17T12:11:00.001+01:00

Tideman er ikke en veldig kravstor type. Så lenge han får mat når han er sulten, tørr bleie ved behov, sove når han er trøtt, og en masse, masse kos og oppmerksomhet, er han såre fornøyd med tilværelsen. Dag for dag blir vi mer kjent med dette vesle vidunderet av en verdensborger, og en herlig liten personlighet trer frem. I likhet med flere av sine familiemedlemmer er han relativt tydelig, og det er ikke vanskelig å finne ut hva han liker:

Lykken er...

...en hånd å holde i når man skal sovne,

... en varm pappamadrass,

... en enkel, selvkomponert nattasang fra mamma,

...og en storesøster å lage grimaser med

In English:

His favorite things

Tideman is not a very demanding baby. He´s happy as long as he gets his milk in time, new diaper when necessary, sleep when tired and lots of attention and cuddle. Every day he shows us more of his wonderful personality, and letting us get to know him step by step. He "speaks" clearly about his likes and dislikes. Thus far, these are his favorite things:

pic 1: ...to hold hands while falling to sleep

pic 2: ...a warm daddy mattress

pic 3: ...a simple, self composed good night song from mom

pic 4: ...and a big sister to make faces with

Livets gang. Oppsummert.

2011-02-09T13:36:00.009+01:00

Frida Kahlo og Diego Rivera bodde her....

Første gang Frida Olette stiftet bekjentskap med konseptet "liv og død" var på Frida Kahlo-museet i Mexico City for halvannet år siden. - Men hvor er Frida Kahlo? spurte hun forundret, vi var jo tross alt i huset hennes. - Å, hun døde for mange år siden, svarte vi, relativt uanfektet, og veldig uforberedt på hvor sterkt intrykk den opplysningen skulle gjøre på treåringen.

- Er Frida Kahlo død? Men hvorfor er vi i huset hennes da? Hvorfor døde hun? Skal jeg dø? Når skal dere dø? Spørsmålene var mange, eksistensielle og måtte besvares med stor forsiktighet. Vi landet på forklaringen om at de fleste mennesker blir veldig gamle før de dør. At kroppene blir slitne og trøtte etter et langt liv, og at det da er greit å dø.

La casa Azul, Frida Kahlo-museet i Coyoacán

- Men mimmi er veldig gammel, innvendte Frida Olette.

-Ja, det er hun, bekreftet vi. Om kvelden, da hun skulle legge seg, kom spørsmålene opp på ny og gjorde det vanskelig å sove. Øynene ble store og våte mens pappa rolig gjentok forklaringsmodellen, før treåringen fortvilet og gråtkvalt utbrøt: - Men pappa, kroppen min er veldig trøtt og sliten nå...!

Frida Olette i Mexico, sommeren 2009

Noen uker senere døde mimmi, og temaet ble aktuelt på nytt. Frida Olette ble opptatt av om man har tenner når man er død, om bæsjen kan dø og om man kan spise bare "pittelitt" selv om man er død. Vi forklarte som best vi kunne, og en periode ble jeg nervøs hver gang vi møtte eldre mennesker på bussen: - Du er gammel, fortalte Frida Olette stadig til eldre vi møtte tilfeldig, og i samme ordvenning: - Skal du dø snart?

Fem år og full av livsvisdom

Nå, halvannet år etter, er hun fremdeles tidvis opptatt av dette med livet og døden. Hun tenker ofte på mimmi, og på oldemor. Og gjentar for seg selv: de var veldig gamle og syke, og så døde de. Dessuten var de blitt så bittesmå. Som nybakt femåring har hun nemlig fått med seg hovedtrekkene i menneskets livssyklus. Den oppsummerte hun for mormor og bestefar ved frokostbordet forleden: - Først vokser man opp, så vokser man ned, og til slutt så dør man.

Sånn er det med den saken!

For my english speaking readers:

A five year olds perspective of life.

Frida Olette first started questioning life and death a year and a half ago, while visiting the Frida Kahlo Museum in Mexico City. – Where is Frida Kahlo, se asked. She found it quite odd for us to visit her house without she being present. – Frida Kahlo died years ago, we answered, unprepared for the emotional reaction of our three year old. She cried and started asking all kinds of existencial questiones: - Why is Frida Kahlo dead? Am I going to die? Are you?

We answered her questions as best we could, explaining that people usually get old and ill before dying. That their bodies get tired and exhausted from living a long and good life, and at that time dying is ok. The same evening she had a hard time sleeping, and her father tried to comfort her with the same explanation: one gets old, the body gets tired and exhausted, and then one dies. – But daddy, Frida Olette cried silently, - My body is very tired and exhausted right now....!

A few weeks later Frida Olettes great grandmother "mimmi" passed away, making new relevance to the life and death questions. She wondered about weither one have teeth when one dies, if the poo also can die and if one can eat just a tiny bit when one is dead. Meeting elderly people she would ask them loudly: - Are you very old?, and following: - Are you going to die soon?

Now, one and a half year later, she still sometimes question the life and death issue. She often thinks about her two great grandmothers who have passed away, and she comforts herself repeating that they were very old, tired and ill. Moreover, they also got very tiny, she remembers. At the age of five she has come to terms with the main features of life, and recently she concluded for her grandparents: - At first one grow up, then one grow down, and finally one die.

That´s how life works!

Når nøden er størst: Kake med god samvittighet

2011-02-03T15:58:00.002+01:00

- Jaja, mamma. De er ikke så pene, men de smaker sikkert kjempegodt! kommenterte femåringen trøstende etter mitt forsøk på å lage verdens enkleste nøttekaker til jul. Og det var jo helt sant. De smakte virkelig godt – altfor godt. Nå som alle for lengst er fortært tar jeg meg i å lengte tilbake til tiden for nøttekaker og sofakos. Men i streven etter å komme i en viss form og fasong etter svangerskap og fødsel, passer det heller dårlig at ammingen også denne gangen medfører en voldsom apetitt på kaker og andre søtsaker. Men må kakesaker alltid være usunt? De siste dagene har jeg eksperimentert litt på kjøkkenet for å prøve å finne frem til noe godt – og relativt sunt – til kaffen. Ikke alt har vært like vellykket – jeg er tross alt litt av en kjøkkenkløne.

Det hittil beste resultatet fikk jeg med utgangspunkt i klikk.no sin oppskrift på lavkarbobrød. Utrolig enkelt og raskt, siden det ikke skal heve. Det skal sies at jeg var ganske skeptisk til dette brødet, og etter første forsøk er jeg fremdeles litt usikker på om jeg syns det smaker godt, helt greit eller litt kjipt. Konsistensen er litt kakeaktig, synes jeg, og kakedesperado som jeg er om dagen, tenkte jeg at det måtte kunne gå an å lage en slags kake ut av dette. Den vinner neppe noen pris, men døyver faktisk litt av kakebehovet. Prøv selv, og se hva du syns. Kanskje du har forslag til forbedringer eller variasjoner?

Kaken kan du lage i brødform, eller i muffinsvariant. Jeg tror jeg likte muffinsvarianten best.

Du trenger:

• 5 egg

• 1/2 boks cottage cheese

• 1/4 boks crème fraîche

• 2-3 ss flytende honning

• 3 ss solsikkeolje

• 1 ts bakepulver

• 60 g Kruskakli

• 40 g linfrø

• 50 g sesamfrø

• 50 g solsikkekjerner

• 100 g nøtter (jeg brukte en blanding av valnøtter, hasselnøtter og mandler)

• 1 ½ ts kardemomme

• 2 ts kanel

• 1 ½ ts nellik

• rosiner, revet eple eller annen frukt/tørket frukt

Gjør sånn:

Visp egg, olje, cottage cheese, crème fraîche og honning. Bland alt det tørre, og rør det sammen med det våte.. Røren kan du ha i store muffinsformer, eller i en liten brødform dekket med bakepapir. Stek på nederste rille i ovnen 180 grader, i ca. 55 min avhengig av ovn, Avkjøl på rist.

- Næmmen, det er jo Tideman!

2011-01-03T15:13:00.006+01:00

Så kom han, da, veslegutten vår. Kl 01:29, natt til 15. desember. Litt under tre timer etter at vi ankom "Storken" på Haukeland Universitetssykehus. Med begge hendene i klassisk sovestilling opp langs kinnet. Et rødblondt bustetroll på 3360 gram og lang som den berømte gylne halvmeter. Vips så var vi tobarnsforeldre. Familie på fire. Selv etter mange måneders ventetid stiller man uforberedt til den fantastiske opplevelsen det er å møte sitt nyfødte barn for første gang. Hvem er han? Hvor skal han? Og hva i all verden skal vi kalle ham?

Store deler av høsten hadde gått med til å diskutere navn, uten at vi ble enige. Det skortet ikke på forslag fra facebookvenner da vi tok opp dilemmaet der, men det var liksom ingen som føltes helt riktig, ihvertfall ikke for både mor og far på en gang... En natt, en måneds tid før vi ble fire, drømte jeg om fødselen. En litt marerittaktig drøm, ikke fordi den dreide seg om selve fødselen, men fordi vi satt der på føderommet, Christian og jeg, klare til å ta imot sønnen vår, men ute av stand til å finne ut hva vi skulle kalle ham. Og det var visst helt krise:
- Du kan ikke føde nå, sa den vordende tobarnsfar lettere hysterisk. - Du må vente, vi må finne et navn først. Han kan ikke bli født uten navn!
Jeg var ikke mindre bekymret selv, som om det å ikke ha navn klart på forhånd skulle være ensbetydende med å gi sitt elskede barn en dårlig start på livet. Vi ramset opp navnene vi hadde vært innom tidligere, men klarte ikke å slå oss til ro med noen av dem. - Nei, det stemmer ikke, mente vi. - Dét kan han ikke hete. Så blandet jordmor seg inn med sin myndige stemme:
- Nei, dere - om dere ikke har klart å finne navn får det bare være - her kommer han!
Og så kom han. Vi tittet på sønnen vår, og på hverandre. Og så sa vi i kor: Næmmen, det er jo Tideman!

Jeg våknet av at jeg lo. Tideman, liksom? Det var definitivt ikke et navn noen av oss hadde på "lista"... Nei, ikke engang et navn jeg hadde vært innom i tankene. Hvordan kan sånt bare dukke opp i en drøm? Drømmen ble viderefortalt til Christian, som også begynte å le. En rar drøm og et morsomt navn som ikke havnet på lista av den grunn. De fleste jeg fortalte om drømmen til reagerte på samme måte - med litt fnising. Alle fikk assosiasjoner til navnet, få hadde hørt det brukt som fornavn. Noen tenkte på Tiedemanns Tobakk, andre på stasjonsmester O. Tidemann på Sesam Stasjon som gikk på barneTV for en del år siden. Atter andre tenkte på malerier av Tidemann og Gude. Et par stykker påpekte at de likte navnet - at det hadde en fin klang.

Jeg merket at jeg var enig med de siste, og selv om både Christian og jeg først forkastet navnet som totalt uaktuelt, klarte ingen av oss å slippe det helt. Vi spøkte litt med det sånn innimellom. Jeg fattet nok interesse til å søke rundt på internett og fant ut at det har gotisk opprinnelse og kan ha som betydning "folkets mann, leder". Ikke dårlig... SSB kunne fortelle meg at det er 4 stykker i Norge som har Tideman (skrevet på den måten) som eneste fornavn. Så var det i allefall noen!

Plutselig var vi igang med fødselen på virkelig. Uten å ha noe navn til pjokken. Det første døgnet så vi på ham, og prøvde ut navnene på lista. Jeg tror det var på det andre eller tredje døgnet vi bestemte oss - han var en Tideman. Det måtte være en grunn til at ingen av oss helt hadde klart å legge vekk det navnet som dukket opp i en drøm, umiddelbart ble forkastet, men strevde seg videre i begges bevissthet. Tideman. Et sterkt navn med en god klang. Mange kommer kanskje til å synes det er litt rart. Men de blir vant til det. Det får kanskje noen til å tenke på tobakk, barneTV eller kunst. Men etterhvert vil Tideman selv være den fremste assosiasjonen til navnet, for alle som kjenner ham. Vår fine, lille Tideman. Så blir det spennende å se hvor lang tid det går før SSB oppdaterer navnestatestikken sin - det er nemlig 5 stykker i Norge som har Tideman som eneste fornavn.

English version for my friends and family from abroad:

But hey, it’s Tideman!

Our son Tideman was born 01:29 at December 15th. A little blonde redhead, with both arms on his cheek like in the classic sleeping position. His weight was 3360 g and he was 50 cm long. Wow! We´re finally the parents of two! Months of waiting for the second baby, still you feel totally blown away by the experience of meeting your newborn for the first time. Who is he? Where´s he going? And what’s his name?

During the autumn we’ve discussed names, without coming to conclusions. The name Tideman showed up unexpectingly in a dream a few weeks befor he was born:

We were at the hospital about to give birth to our son, but found ourselves in a state of panic for not yet being able to provide him with a name.

- You can´t give birth now, we have no name for him! He can’t be born nameless! Christian said in despair. None of us felt strongly about the names we discussed during the last few montths, and desperation grew. As if spending the first couple of days without name meant bad luck forever... Anyway, the midwife soon interfered: - Well, you’ll just have to deal with that, cause here he comes!

And so he did. We looked at our son, and at each other. And then we said simultaneously: - But hey, it’s Tideman!

I woke up laughing. How a name can show up out of nowhere like that, I do not understand. I mean, it hasn’t even been in my thaughts. It’s a rear name – according to Statistics Norway (SSB) only 4 norwegians are named Tideman (spelled like that). When I told Christian about the dream, he laughed too. And we never even discussed putting the name of the list with the other possible names – I guess we found it too strange at the moment. None the less, the name somehow got stuck in our awareness, and we joked about naming him Tideman every now and then. Mentioning it to others, the reactions were quite similar to our own – with giggle. The name made some think about tobacco, as an old Norwegian tobacco company was named Tiedemanns Tobakk. Some thought of a children television program where a guy was named O. Tidemann, while others thought of art because of the Norwegian national romanic painters Tidemann and Gude. Most had only heard the name used as a surname. A few liked the sound of the name, and found it quite cool.

I found myself agreeing with the last few. I liked the name more and more, and was not able to completely forget about it. At least I took enough interest in it to search it up and finding that the origin is gothic, and that it may mean ”man of the people”, ”leader”. What a strong name!

Finally we found ourself at the hospital giving birth tou our son, this time for real. Without agreeing on a name for him. His first day in life passed. We had looked at him and tried out the different names from our list, still without feeling convinced about any of them. I think we made up our mind in day two or three: it had to be Tideman. The name that showed up in a strange dream, made us laugh and reject it, but still struggled it’s way to stay in our awareness ,was just not to be ignored. So now we have a Tideman. And he’s great! Maybe people will find his name a bit strange, but they will get used to it. Some may associate the name with tobacco, childrens television or paintings, but soon Tideman himself will be the first association to the name, at least for us who knows him. And the Statistics Norway has to update it’s numbers – as from now there are 5 norwegians named Tideman!

P.S: Wandering about how to pronounce the name correctly? Try find a Norwegion who can pronounce it to yoy. Or maybe someone familiar with the phonetic alphabet can provide us with written phonetics? – something like - tiːdemɑn̩ - ? (I gave it a shot, but don’t know if it turned out correctly...)

Ventetid

2010-08-04T11:33:00.008+02:00

Hun har visst det lenge nå, at det skal komme en baby. Reaksjonen hennes da vi fortalte at mamma har en bitteliten baby i magen var ubetalelig. Ansiktet strålte, og kroppen begynte automatisk å hoppe i sofaen. – Skal jeg virkelig bli storesøster? Hun kunne ikke vente med å fortelle det – både barnehagevenner, familie og tilfeldig forbipasserende i dagligvaren får høre om den bittelille beibien som bor i mammas mage, og som bare er så liten som tommelfingeren hennes. Noen dager senere innleder hun samtalen jeg må innrømme å ha gruet litt for:

FO: Mamma, hvor kommer egentlig beibiene ut av magen?
Mamma: Eh, tja, de kommer på en måte ut gjennom et hull mellom tissen og rompa til mammaen.
......betenkningstid....
FO: Oi.... Gjør det vondt?
Mamma: Ja, det er nok litt ubehagelig, det...
......ny betenkningstid....
FO: (Oppglødd): Men mamma! Da kommer jo beibien ut akkurat der den kom inn, bare at da var den et frø!

Og så var den samtalen unnagjort, liksom. Frida Olette forsvant inn på rommet sitt for å bygge ferdig legotårnet, og jeg satt tilbake i en blanding av lettelse og undring over alt en fireåring kan vite, sånn helt uten at foreldrene har fått det med seg.

Mammas mage vokser i takt med den blivende storesøsters ansvarsfølelse. Hun er påpasselig med å stryke litt på den hver dag, og snakke litt med den lille beibien som lever der inne. – Jeg skal hente vann til deg, mamma, sier hun veslevoksent, og - Det er viktig at beibien får vann. Stolt hjelper hun med å knytte opp skolissene når vi kommer inn fra tur, slik at mamma skal slippe å bøye seg. Som for å forberede seg selv på det som skal komme, forteller hun oss at beibien nok kommer til å ville være på mammas fang hele tiden, og at mamma må melke den. – Tenk om du hadde fått fire beibier, mamma! Det hadde blitt slitsomt for deg, for da hadde du måttet melke dem alle sammen!

- Vi må se på tissen til beibien når den kommer ut, om det er en gutt eller jente, forklarer Frida Olette. Men jeg tror det er en guttebeibi. Frida Olette er glad i å leke med gutter. Hun liker biler, fart og spenning. Hun klatrer høyt i trærne, løper fort og hopper fra høye kanter. Ikke rart hun ønsker seg en lillebror. Navneforslag har hun også. Høyest på lista står Harry – oppkalt etter ”Harry Knøl”, den grønne, usympatiske bøllebilen i Disney Pixar-filmen Cars. – Jeg håper det blir en guttebeibi, proklamerer hun, - for ellers blir det urettferdelig for pappa!

Drømmen om en lillebror får en brå slutt idet Frida Olette lærer seg litt om livets realiteter og forskjeller mellom kjønnene. Vi er på ferie i Østerrike, og Frida Olette leker med tre måneder yngre Leonard. De er høyt og lavt, og løper etter hverandre gjennom hagen, men plutselig er Frida Olette utrøstelig. Store tårer trillernedover ansiktet, og hun hikster når hun forteller hvorfor: - Mamma, jeg har så små føtter! Eh. Jeg gjør et forsøk på å forklare henne at hun egentlig har ganske store føtter i forhold til alderen sin, men det er nyttesløst. – Men mamma, Leonard har større føtter enn meg, jeg ser det, hikster hun. - Det er urettferdelig! Jeg prøver å holde meg alvorlig og innvender at størrelsen på føttene ikke er så viktig. – Men jeg har mindre føtter enn Leonard, sier hun, frustrert over at mamma ikke forstår det katastrofale i dette faktum. – Frida Olette, vennen min, sier jeg. Det er ofte slik at gutter har litt større føtter enn jenter, men det gjør jo ingenting det! trøster jeg. Gråten tiltar: - Å være jente er bare bæsj! Jenter er teite. Det er urettferdelig! Jeg gir opp diskusjonen, og vi blir sittende i stillhet og vugge frem og tilbake til hun har roet seg ned. Hun sovner nesten. – Går det bedre nå? spør jeg. Hun ser på meg, og igjen flommer de store, brune øyene over. – Mamma, snufser hun stille, - hvis det blir en guttebeibi blir det urettferdelig for meg, for da får han større føtter enn meg!

Ønsket om en guttebeibi er erstattet av håpet om en lillesøster. For det viktigste er tross alt å ha størst føtter. I bilen forteller hun tante Cecilia at hun først trodde at det skulle bli en guttebeibi, men at hun nå tror det blir en jentebeibi. – Så uansett om det blir en gutt eller jente får jeg rett, konkluderer hun. Jentebeibien kan for eksempel hete Hello Kitty, eller Peach, mener Frida Olette. Men uansett blir den nok veldig søt, og kanskje ligner den litt på storesøster.

Bloggferie på ubestemt tid

2009-03-14T15:49:00.004+01:00

Denne bloggen har etterhvert blitt min grønne nettside av dårlig samvittighet. Tiden siden jeg begynte å blogge med en omkring 3 måneder gammel sovende bylt hengende i bæresele på magen, har feid forbi og avstedkommet tidvis store omveltninger i hverdagen. Fra studerende til fulltidsmamma i ammetåke, fra fulltidsmamma til studerende og deltidsjobbende småbarnsmamma, fra evighetsstudent til master i medievitenskap og fra studerende fulltidsmamma til fulltidsarbeidende mamma. Hvert skifte har medført en liten pause, med påfølgende famlende tilnærming tilbake til bloggingen. Når hverdagen endres, endres også innholdet i en hverdagsblogg, og det tar tid å finne sin plass. Det har imidlertid aldri tatt så lang tid som denne gangen, og jeg kjenner meg usikker på hvor lenge det vil vare. Kanskje alltid? Kanskje bare litt til. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at historiene i min nye hverdag ikke automatisk manifesterer seg i form av blogginnlegg. Jeg vet ikke lenger hva bloggen skal være, eller for den saks skyld om den skal være. Kanskje gjenoppstår den i ny drakt, kanskje blir det mer av det samme, gamle. Tiden vil vise. Jeg tar en boggferie på ubestemt tid.

trøstens ord

2009-01-29T20:28:00.003+01:00

- Mamma kan du bære meg opp trappen?
Hun er fremdeles veslejenta som strekker armer når hun er for trett til å gå trappen selv. Jeg løfter henne, og forsøker å belaste armer og rygg minst mulig. Hun begynner å bli tung.
- Du må hjelpe til litt selv, sier jeg. Frida Olette klemmer armene sine omkring halsen min og jeg kjenner hun blir lettere.
- Sånn, ja, det er fint, skryter jeg. - Du vet, du har jo blitt så stor jente, og mamma er jo ikke så sterk, så når jeg bærer deg trenger jeg at du hjelper litt til. Jeg er rett og slett ikke så flink til å bære, forklarer jeg. Frida Olette skakker på hodet og ser meg inn i øynene med forståelse i blikket. Hun stryker meg trøstende over kinnet.
- Nei, mamma. Men du gjør alltid ditt beste.

om epler og stammen sin

2008-10-22T08:24:00.006+02:00

- Når vi skal på piknik, må du være rolig.
Jeg hører meg selv gjennom den veslevoksne stemmen fra barnerommet. Frida Olette forbereder dukken sin på det som skal skje.

- Nei, du får ikke gjøre sånn, det går ikke an, sier hun med streng mine. Det blir stille en liten stund før hun utbryter:
- Du er så flink, beibien, eg er så stolt av deg!
Så kommer de ut i stuen, hele flokken. Dukker, bamser, biler og legoklosser lag på lag i den arvede 70-tallsvognen. Ferden går til lekekjøkkenet i spisestuen. Den småprikkete røde kofferten pakkes full av servise, koppestell og lekemat før den slenges opp i vognen. Kjeler og røreredskaper får plass på toppen.
- Vi må ta med bok. Hvis du er grei, så kan vi lese bok. Nå er det mørkt ute, vi er sent ute, beibien. Men det gjør ikke noe, forklarer Frida Olette mens hun dytter et titalls bøker brutalt ned i ansiktet på dukkene i den overlessede vognen.

Jeg møter opptoget i soveromsgangen.
- Hei, mamma. Eg skal på piknik, mamma. Med beibiene og vogna og bilene.
- Ja, og en god del annet også ser jeg, humrer jeg.
- Ja. Vi må ha med alt, mamma. Vi må det. Det bare er sånn, mamma.

Det slår meg, dette med epler og hvor langt fra stammen de faller. Frida Olette skal på tur, og hun pakker nøyaktig som mamma og pappa.

Bilder fra Gråsand på Kongsvinger, september 08

Incoming goods wipe you A pleasant stay in Berlin

2008-09-03T11:42:00.005+02:00

Når ni barndomsvenninner for første gang bestemmer seg for en felles helgetur, krever det endel organisering. Etter endel frem og tilbake falt valget på Berlin. Jeg har aldri vært i Berlin, så jeg gleder meg stort. Selv om et par av jentene muligens kan hoste opp enkelte gloser av sin skoletysk, er det betryggende å vite at vertinnen for overnattingen også snakker engelsk, noe som fremkommer av bekreftelsen på leilighetsbestillingen:

I E N W O H N U N G - B E R L I N
They booked A vacation home in Berlin
Ebersstr.XX. On the day OF the journey
you come please ton the Ebersstr.XX into 10827 Berlin.
The Ebersstr. Is approx. 50m from the rapidly transit
railway yard Schöneberg far away. Into the house our
office is you from 10,00 o' clock -18.00 o' clock opened.
There you CAN pay your calculation (in bar) and
received starting from 14,00 their housing key.
You CAN subordinate the luggage thus during this time.
If you should after 18,00 o' clock journeys, go please
ton the Dominicusstr.XX. Into the house is A cafe XX.
Into the cafe your then lie and you CAN wants keys pay then
thus there in BAR. You leave their dwelling please ton
of 11.00 o' clock.
Incoming goods wipe you A pleasant stay in Berlin.

Xx Xx

Det ordner seg nok. Jeg er uansett klar for tuppetur!

bloggtørke

2008-07-08T12:41:00.003+02:00

Jeg kommer nok sterkere tilbake, kjenner jeg meg selv rett.
Og det gjør jeg jo. Relativt, i alle fall. Nettopp nå er det tomt. Eller, strengt tatt er det vel ikke helt tomt, det er jo alltids noe. For tiden er det mer som et udefinerbart noe, muligens en slags etterreaksjon etter måneder med intens oppgaveskriving. Hjernen har tatt ferie. Jeg setter meg ned ved tastaturet, og den handlingen er i seg selv nok til å tømme hjernen for innhold. Ganske behagelig, egentlig. Jeg tror jeg skal la det bli ved det.

Inntil videre.

God ferie!

målt og veid.....

2008-06-27T17:10:00.002+02:00

..... og funnet helt fin.

Så ble det master av meg også til slutt!

Ü

i ilden på strømpelesten

2008-06-26T10:27:00.004+02:00

Idag skal jeg ha min aller siste eksamen på universitetet. Over tre uker har gått siden jeg leverte fra meg en oppgave jeg ikke engang klarte å lese igjennom før avsendelse. En oppgave som har tatt opp plass i hodet mitt altfor lenge. I går leste jeg igjennom den for aller første gang, og jeg gruer meg desto mer.

Det er noe med frykten for å bli målt og veid, og muligens funnet altfor lett. Det hadde vært så mye enklere om jeg slapp å møte disse professorene som har brukt av sin tid til å lese det jeg har skrevet. Jeg kjenner at jeg er litt flau. De vet så mye, og er det noe jeg har lært etter årelange studier ved universitetet - er det at jeg vet så uendelig lite. I dét perspektivet er det unektelig større sannsynlighet for at de spør meg om noe jeg ikke vet, enn at de slumper til og spør meg om noe jeg faktisk vet noe om. Hva slags taktikk skal jeg legge meg opp til?

I morges våknet jeg av mareritt - selvfølgelig. Hvem har ikke mareritt før muntlig eksamen? Det utspant seg som følger:

Jeg er satt opp til muntlig eksamen halv fire på ettermiddagen. Rikelig tid til å grue seg, med andre ord. Og det er nettopp det jeg gjør. Jeg gruer meg så mye at jeg vaser rundt i byen og glemmer tid og sted. Jeg sitter ett eller annet sted og ser på en film, idet jeg kommer til å sjekke klokken. Den er tre på halv! Jeg løper avgårde til instituttet, og rett utenfor bygningen merker jeg at jeg går i sokkelesten, og at jeg har mistet vesken et sted på veien. Ingen veske - ingen oppgave. Ingenting å skrive på, og ingenting å skrive med. Ingenting å knipe de klamme fingrene mine rundt. Klokken har allerede blitt fem over halv, og jeg bestemmer meg for å gå inn likevel. Eksamenskomiteen venter utålmodig, og jeg kan se at veileder er glad for at jeg kom, tross skuffelsen for at jeg kommer for sent, i sokkelisten og uten veske. - Eh. Jeg har mistet vesken min, stammer jeg frem. Kan vi klare oss uten oppgaven? - Ja, det får vel gå, sier den ene sensoren motvillig. - Du får sette deg ned så vi får begynt, det har allerede blitt sent. Den andre sensoren sitter stille under hele seansen. Han måler meg opp og ned med blikket, og ruller tidvis oppgitt med øynene. Det kan ikke være noe godt tegn. Godt tegn er det heller ikke at jeg ikke klarer å konsentrere meg om annet enn frykten for ikke å skjønne hva de spør meg om. Langt borte hører jeg eksaminatoren prate. Når det blir stille forstår jeg at det er min tur, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke om. Plutselig er det over. Sensor ser strengt på meg og sier: - Dette var ikke bra. Jeg blir nødt til å gi deg en G på fremførelsen (til orientering for de uinvidde - karaktersystemene går fra A til F, der F er stryk...). Jeg titter i gulvet og kjenner tårene presse på. Jeg er den eneste i hele verden som har fått G på eksamen. De har faktisk utvidet karaktersystemet for min skyld. Jeg føler meg alt annet enn beæret. - Jeg var så fryktelig nervøs, forklarer jeg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om hva du spurte om... - Det skulle du tenkt på tidligere, sa han. - Og du skulle hatt noe å skrive på. Du får komme igjen neste år. Og da får du huske å ta på deg sko.

Jeg våknet med trang pustekanal. I et øyeblikk visste jeg ikke hva som var verst: at jeg fikk G på eksamen, eller at det hele var en drøm og at eksamen fremdeles venter. Så sitter jeg her. Med oppgaven foran meg. Må lese igjennom en gang til. Om ikke annet må jeg iallefall kunne navigere i min egen masteroppgave. Det får bære eller briste, tenker jeg, med dårlig skjult eksamensangst. Jeg får smile og prøve å fremstå akkurat passe selvsikker. Om noen timer er det over. Kanskje blir jeg veid og målt og funnet for lett. Men jeg skal iallefall sørge for å ha på både sko og veske. De veier jo noen kilo de også.

Lykke til, kjære, lille meg.

politisk ukorrekt datter

2008-06-11T12:58:00.006+02:00

Frida Olette og jeg står utenfor matbutikken. Vi har hatt en handletur helt uten krangling, og belønner oss selv med en is. Mens vi står her går folk ut og inn av butikken. Noen stanser og prater sammen. Frida Olette hilser og kommenterer til tilfeldig forbipasserende.
- Hallo, damen, eller - Hei, jeg spiser is! Hun observerer menneskene rundt seg.
- Damen har veske. Jeg har veske hjemme. Se, lilla genser.
Jeg roser henne fordi hun er flink med observasjoner, ord og farger.

En mann møter en kvinne og stanser for å prate like ved siden av oss.
- Se, mamma. En mann! En sort mann.
Jeg later som jeg ikke hører henne. Prøver å overse uttalelsen hennes.
- Var det god is? forsøker jeg meg, men Frida Olette er opptatt av noe helt annet.
- Hei, sorte mannen! roper hun og smiler til mannen ved siden av.
- Hei, svarer han og smiler, tror jeg, tilbake. Jeg smiler jeg også, et fårete og pinlig smil inni tomatmasken min. Søker tilflukt bak et hjørne med min politisk ukorrekte toåring, som sitter der som et spørsmålstegn i handlevognen. Hva skjedde? Hvorfor måtte vi plutselig gå nå - vi var jo ikke ferdig med isen engang?

Hvordan lærer man en toåring at enkelte observasjoner ikke er like godt egnet som offentlig meddelelse?

siste innspurt

2008-05-26T11:17:00.002+02:00

Dokumentet vokser i størrelse før det søndag skal forlate maskinen min og sendes Universitetet. Så er det nesten over, altfor mange års studier. Bare muntlig igjen, men det skal jeg ikke tenke på nå.

- Så fint at Christian har utsatt innleveringen sin. Det er viktig at den andre parten kan ta seg av alt der hjemme i siste innspurt, sa Katrine klokelig under en fredagspils noen uker tilbake. Jeg nikket, og tenkte på hvor avgjørende nettopp den faktoren var. Uten en som kan ta seg av barnestell, husvask, matlaging, klesvask, handling osv, kommer det hvertfall ikke til å gå, tenkte jeg.

Så sitter jeg her, en knapp uke før innlevering. Christian går på krykker på tredje uken, og ble meniskoperert fredag. Krykkene vil han trenge de neste 6-8 ukene. I siste innspurt prosjekt masteroppgave har jeg dermed blitt noe i nærheten av alenemamma til to. Helgen gikk med til muring og flislegging i hagen - dugnad er dugnad. Innimellom slagene forsøker jeg å røre sammen noe spiselig til mine to kjære, og holde huset noenlunde akseptabelt. Christian bretter tøy og kommer med oppmuntrende ord. Med god hjelp fra venner og naboer går det såvidt rundt.

Frida Olette har blitt en kasteball mellom barnehage, dagmamma Ingebjørg og venner de siste ukene, og er muligens en smule preget av vår hektiske tilværelse. Igår morges satt hun klistret til mammas fang og koset. Lenge. Følgende ordveksling utspant seg:

mamma: - Er du så kosete i dag, du, da?
Frida Olette: - Ja. (dypt sukk) - Jeg er litt stresset.

kjønnsforvirring

2008-05-12T10:58:00.004+02:00

FO: Pappa er stooor jente.

meg: Pappa er ikke jente. Frida Olette er jente, og mamma er jente. Men pappa er nok ikke jente. Han er gutt.

FO: Ja.
....

FO: Pappa er stooor gutt.

(tenkepause)

FO: Nesten som en mann!

Frida Olette smiler til kamera. Fløyen, Bergen.

Eva vs hoggorm

2008-05-07T09:54:00.002+02:00

0 - 1

Nytt forsøk i ettermiddag.

...

RESULTATOPPDATERING EVA VS HOGGORM:

1 - 1

07.05.08

løpe eller ikke løpe

2008-05-06T16:43:00.003+02:00

Hva virker vel mer oppfriskende på en overopphetet hjerne enn en god, gammeldags løpetur i den vestlandske fjellheimen? Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å løpe i fjellet igjen nå som kveldene har blitt lysere. Jeg elsker å løpe rundt i byfjellene. Har bare ikke kommet igang enda. Idag synes alt å ligge til rette for sesongdebuten. Det akk så problematiske teorikapitlet er (igjen) oversendt veileder, været er upåklagelig, og Frida Olette har barnevakt. Det er bestemt - idag skal jeg ut og løpe.

Så kommer jeg over den. Nyheten om hoggormen som forvillet seg inn i et bakeri i Fana. Nå er det ikke slik at jeg har tenkt meg til Fana. Men som uforbederlig slangefobiker værer jeg umiddelbar fare. Jeg tolker nyheten om bakeriormen som følger:
1. Hoggormsesongen har begynt
2. At den ellers så folkeskye slangearten beveger seg fra skogen og ned til bebyggelsen betyr høyst sannsynlig at det er så mange hoggormer i år at de må trekke ned ut av skogene og ned til tettstedene i jakten på et stakkars menneskebein å hogge til i.
3. Det er potensielt hoggorm i området jeg løper, sågar kanskje et helt slektstreff av dem
4. Det er stor sannsynlighet for at jeg ser en hoggorm på løpeturen min

"Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det."
Wikipedia - folkets leksikon

Ja, ja. Jeg vet alt det der. Problemet er bare at når jeg vet det finnes hoggorm der ute, klarer jeg ikke å rasjonalisere. Da er den der, overalt. Jeg ser hoggorm i pinner og røtter og ellers alt som antar en form som kan minne om en slange. Jeg løper med hjertet i halsen og en gryende panikkangst. Istedenfor å nyte utsikten, naturen, stillheten i fjellene, sveiper blikket mitt desperat over sti og stubbe. Jeg hopper og marsjerer med harde skritt i et panisk forsøk på å skremme den før den skremmer meg. Hadde jeg ikke lest den artikkelen kunne jeg alltids overbevist meg selv om at "det er jo så tidlig på våren, det er sikkert for kaldt for hoggormer nå". Men skaden er altså skjedd. Jeg har lest den. Så gjenstår spørsmålet:

løpe, eller ikke løpe?

helg i Skarvheimen

2008-04-22T13:37:00.010+02:00

- Hvis vi går oppover den fjellsiden der, isteden for å følge løypene bortover vannet, tror jeg vi får en bedre oppstigning til Sankt Paul.

Christian peker på kartet mens Erik og jeg selv blir synkront tomme i blikket. Vi nikker forsiktig med tankene helt andre steder mens kjæresten min legger ut om høydekurver og kompasskurs. Deretter har vi et svare strev med å holde følge med ham oppetter skråningen, der han marsjerer taktfast, trekkende på pulken med Frida Olette og termosene. Innimellom gjør jeg spede forsøk på å hjelpe litt med den tunge lasten. Jeg dytter i pulken med staven, med det resultat at han øker farten slik at jeg ikke klarer å holde følge. - Er det tungt, spør jeg, - går det bra? Han ser på meg og smiler: - Det er deilig.

Og jammen er det deilig. Kritthvit snø mot skarp blå himmel. Strålende sol og vindstille. Treretters middag fra fantastisk vertskap på Geiterygghytta.

Det er lenge siden Erik var på skitur med oss. I helgen har han lært et nytt ord: traversere:

TILSLAGSORD

ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)

traversere

~e're v2 (gj fr fra senlat)
1	gå på tvers, skrå over; ta seg framover en *travers (3)

Grøndahlsk betydning av ordet: måte å komme seg helskinnet ned en bratt, snøkledt fjellside etter en noe uhensiktsmessig navigering. Barn i pulk er ingen hindring, såfremt mor trekker pulken mens far besørger overlevelse for mor og barn ved å kjøre på utsiden og således hindrer pulk, barn og mor i å havne sidelengs ned i avgrunnen i uønsket hastighet. Jeg har vært med på Grøndahlekspedisjoner tidligere, og vet derfor at jeg (selvfølgelig etter å ha fyrt av en salve med "livsfare", "ansvarlighet", "umulig" som stikkord) bare har å bite tenne sammen og gjøre som jeg blir bedt om. Ned må vi. Og ned kom vi også. Det er tross alt en fjellpulk.

tøffing

2008-04-06T12:31:00.007+02:00

Tøffe jenter tåler en trøkk. Når de skal ut i solen en søndags formiddag, har de på seg mammas gamle mariusgenser og nye joggesko. Solbriller også. Turen går til lekeplassen, og mamma får bære alle steinene (Frida Olette er en notorisk steinsamler).

Vi kommer hjem fra lekeplassen med verandaleppe og blodsmak i munnen.
- Vondt i leppen, sier Frida Olette gråtkvalt. Blod fra munn og nese blander seg med tårer og snørr. Det hele ser unektelig litt brutalt ut, og det verker i morsinstinktet.
- Mamma skal tørke, sier jeg og ser leppa hennes anta drueform. - Det går snart over, snart blir det bra, trøster jeg som best jeg kan.

Frida Olette spiser yoghurt, og prøver å unngå å treffe leppa med skjea. Det er litt vrient. Jeg syns synd på henne, og spør om det går bra.
- Vondt i leppa, sier hun, og fortsetter veslevoksent:
- Det går snart over.

Dårlig bildekvalitet skyldes mobilkamera.

utdrag fra en liten bergensfrøkens ordforråd

2008-04-03T12:52:00.004+02:00

Frida Olette er ei skravlebøtte. Ordene fosser ut av henne i kreativ rekkefølge og til alle døgnets tider. Hun prater og synger og deklamerer "hjulene på bussen" og "nede på stasjonen". Hun siterer store deler av sanger jeg ikke ante at hun kunne ("Jeg er Kaptein Sorte Bill, hei faderi faderullandei").

Noen har påpekt at munndiareen kan minne om hennes mor. Når jeg forsiktig påpeker at vesla er en skravlebøtte, svarer hun kjapt: "mamma sliten i hodet. Mamma vondt i hodet". Ordsammensetningene blir flere for hver dag, og av og til klarer hun fullstendige setninger. Undertegnede skal etter sigende ha proklamert som ung skravlebøtte: "Jei tan itte si d å tå, jei" (jeg kan ikke si g og k, jeg). Frida Olette har nok arvet dette bokstavtrøbleriet, noe den lille ordlisten nedenfor kan vitne om. Vitner gjør den også om en frøken med gryende bergensdialekt.

lete - leke ("jeg letar", selvsagt med skarring)
pundamas - pysjamas
dissajan - Christian. ("Pappa heter dissajan")
pusedatt - pusekatt
lolon - melon
lalat - salat
satan - Kjartan ( forøvrig samboer med "Dunnil" - Gunhild)
pannetatar (med omstendelig skarre-r)- pannekaker
ta-i-ar (med like omstendelig skarre-r) - kaviar
pise due - spise drue
Fiadette - Frida Olette
ban-aan - barnehagen
tottedille - krokodille
Hjeppe meg - hjelpe meg
Innabøt - ingebjørg
bessada - bestefar
usjebane - rutsjebane (østlandsfolk les: sklie)
æst - hest
vam dass - varm saft
ledde oss - legge oss
sove no - sove nå
disse - huske (på huskestativ)
Otelaien - Onkel Nicolai ("otelaien min")

siste rest av vinter

2008-03-12T12:11:00.003+01:00

Vi har ikke sett så mye til snøen denne vinteren. Men de (to eller tre) dagene bakken har vært hvit, har vi utnyttet til fulle med aking, skigåing og utelek. Forrige torsdag lagde Frida Olette og jeg en snøhest med trapp og sklie.

Noen dager senere er det bare steinøynene igjen. Resten har regnet tatt. Frida Olette kommenterer hver gang vi går forbi: "snøæst borte". En liten krokus har avløst vår kalde lekekamerat, og etter påske skal syklene få vanlige dekk. Vekk med piggene - det er vår!

tid for trim

2008-03-11T11:10:00.004+01:00

Små barn kan være ufordragelig ærlige. Samme hvor mye entusiasme som legges i spirens lille stemme, akkompagnert av det skjønneste smil og et aldeles bedårende blikk, er det visse utsagn jeg overhode ikke er i stand til å ta som et kompliment. Følgende utspant seg i går morges, da jeg leverte Frida Olette i barnehagen.

- Mamma ta av jatten. Mamma heppe. Vi tar av både jakke og fleecegenser, og den lille søte maven åpenbarer seg under ulltrøya hennes.
- Mine mave! Navel min! Hænne mamma navel? Hun strever med å løfte på genseren min der jeg sitter på huk foran henne og knyter opp lua.
- Nei. Mamma itte navel.... (tenkepause) Se! Hun klemmer de små fingrene over den midterste bilringen og utbryter entusiastisk:
- Mamma mange mave! Masse mave mamma! Mange!

Det er på tide å begynne med trening. Etter påske blir det stopp på godterifronten også. Ett steg av gangen.

mens vi venter på påske

2008-03-05T12:05:00.007+01:00

Nedtellingen har begynt. Vi har akkurat spist opp de siste restene av julegodt, og begynt å hamstre mandelegg og melkesjokolade. Hadde det ikke vært for at alt må kvalitetssikres, kunne jeg kanskje klart en uke uten godteri. Men når det gjelder påske må ingenting overlates til tilfeldighetene. Tenk om vi snør inne på hytta med dårlig påskegodt? Nei, det er best å forberede seg. Det simpelthen må smakes.

Med påske kommer pynt. Påskekyllinger i alle tenkelige og utenkelige fasonger. Harer med sukkersøte klær og digre tenner. Jeg har aldri vært så begeistret for påskepynt. Eller annen pynt for den saks skyld. Jeg strekker meg så langt som til gule stearinlys og servietter. En gang dekket jeg opp med gule servietter selv om det ikke var påske. Flere av gjestene reagerte med vantro. Sånt går ikke an. I protest la jeg på de røde. Da var det en som måpte. Juleservietter i juni? Oppvigleren Eva rører ved fargekonvensjonene. Jeg tror hun er spik spenna gæærn.

Påskepyntmotstand til tross, i år gjøres det et unntak for kreasjonen Frida Olette har laget i barnehagen. Gul kreasjon smykket med fargerike fjær og kreppapir. Ergo påskepynt. Takket være de sterke konvensjonene rundt farger slipper jeg å skuffe vesla med spørsmål om hva i all verden hun har laget. Så er de da godt for noe, konvensjonene.

desillusjonert

2008-03-05T10:31:00.003+01:00

skapet som spiser klær

2008-02-22T13:25:00.008+01:00

Vi jenter er nå engang innrettet på den måten at vi kan føle høy grad av lykke og fremtidsoptimisme idet vi går ut av en butikk med en handlepose under armen. Jeg er i så måte intet unntak, selv om jeg ikke liker å innrømme det. Jeg liker jo helst å tenke på meg selv som en fornuftig og måteholden forbruker, liksom. Det er bare det at kvinnen trenger flere klær enn mannen, noe mannen på sin side kan ha vanskeligheter med å forstå.

– Jeg trenger en bukse, kan jeg si og skaper umiddelbart riller i pannen hans.
– Du trenger en bukse? Du har jo mange bukser du? spør han oppgitt.
– Joa, jeg har jo noen, men jeg trenger en sort bukse.
– Har du ikke en sort bukse, da?
– Jo da, men den er liksom ikke sånn jeg mener. Jeg trenger en annen sort bukse. Og så trenger jeg en dongribukse.
– Dongribukse? Jammen du har jo flere sånne?
– Åh. Du skjønner jo ingenting. Jeg trenger en fin dongribukse. Det har jeg ikke. Jeg har en som er pløsete og stor, og så har jeg en som er så slitt at den nesten er huller i. Den kan jeg bare bruke hjemme. Og så har jeg en som er ganske fin, men den er mørk, og det jeg trenger nå er en som er litt lysere, liksom. Det er jo snart vår.
– Jeg har bare én dongribukse
– Ja, men du er mann. Du kan bruke samme bukse hele uka.
– Det der er latterlig.
– Ja. Men jeg trenger altså en sort bukse.

Slike diskusjoner fører ingensteds hen. Derfor hender det av og til at jeg river av merkelappen og lar nyvinningen gli ubemerket inn blant de andre klærne, sånn for å slippe å innrømme at jeg har handlet igjen. Andre ganger er han med på handleturen. Han står utenfor prøverommet, sender tekstmeldinger eller spiller mobilspill og lurer på om jeg snart er ferdig. Jeg trekker forhenget til side og viser meg frem i den søte kjolen.

- Denne kan jeg jo bruke på jobb. Og i bursdager. Den kan liksom både være til hverdags og pent, den. Veldig praktisk (stikkordet praktisk er selvsagt nøye planlagt i samtalen. Et ord som får de fleste menn til å titte opp fra mobiltelefonen, nikke anerkjennende og tenke: "jeg følger jo ikke med på hva hun sier, men hun har sikkert rett i det der"). Og så den jakken til. Jeg har lett etter en sånn jakke lenge.
- Hm. Ja. Hva? han titter opp fra mobiltelefonen.
- Hva syns du?
- Joa, den var fin. Skal du ha den, da?
- Jeg må jo prøve de andre først. At jeg prøver den betyr jo ikke at det nødvendigvis er den jeg skal ha, liksom?
- Jammen den var jo fin?
- Ja, men kanskje den andre er finere?
- Ja. Så du skal ikke ha den, da? Var det ikke bukse du skulle ha, egentlig?

- Huff. Det var egentlig fint alt sammen, sier jeg oppgitt og ser på ham.
- Ja. Skal du ha det, da?
- Nei, jeg kan jo ikke kjøpe alt heller.
- Det var vel sånne ting du trenger, var det ikke? Bukse og kjole og jakke og sånn.
- Ja. Men jeg kan jo ikke kjøpe så masse på en gang, liksom.
- Neivel. Skal vi gå, da?

- Jeg syns du skal kjøpe det, jeg.
- Ja. Kanskje jeg burde det. Det er jo ting jeg trenger.

Jeg rusler ut av butikken med lykken i en stor plastpose. Jeg lurer på om jeg kan bruke kjolen allerede i morgen. Helst ville jeg bruke alt på en gang. Med en gang. Endelig har jeg alle klærne jeg trenger, tenker jeg, og sier høyt:

- Nå kommer jeg ikke til å trenge klær på lenge!

Jeg har en stadig tilbakevennende følelse av at klærne jeg kjøper forsvinner inn i en annen dimensjon idet jeg bretter dem pent sammen og legger dem i skapet. Eller at det skjer en transformeringsprosess der inne - de fine klærne blir tygd, slukt fordøyd og spyttet ut igjen som fasongløst oppgulp i kjedelige farger. To måneder er tydeligvis veldig lenge i klessammenheng. For i morges stod jeg igjen foran klesskapet og lurte på hva jeg skulle ha på meg. Ingenting som passer sammen. Ingenting spennende. Bare de samme, gamle klærne mine.

- Æsj. Jeg har jo ingenting å ha på meg.
- Sa du noe? roper han fra dusjen
- Jeg trenger en brun bukse, mumler jeg tilbake. Og noen gensere.

prisen å betale

2008-02-20T14:46:00.006+01:00

Hva betaler man egentlig for for å bo i Bergen? Jeg tenker ikke på kalde penger. Jeg tenker heller ikke på antall timer i våte sko eller den lange reisen til besteforeldre over fjellet.

Nei. Prisen å betale for å bo i landets fineste by er å ha en to år gammel datter som roper

hallaisen, folkens

mens vi sykler over Torgalmenningen.

Ryddesjau

2008-02-12T13:11:00.000+01:00

Jeg har hatt en ryddesjau, og fjernet endel lenker. Om du er fjernet betyr det ikke at jeg ikke setter pris på deg lenger. Det betyr bare at jeg tror du har sluttet å blogge. Du kommer selvsagt tilbake på lista når du har oppdatert bloggen din. Jeg følger med på deg, vet du!

til ivrige besteforeldre eller de med skjeve nakker

2008-02-11T14:02:00.000+01:00

To gode og en dårlig nyhet.
Når folk på film skal velge rekkefølgen på slike nyheter, velger de som regel den dårlige først. Siden jeg ikke er folk på film gjør jeg det omvendt:

God nyhet nr 1:
Jeg har fått ny mobiltelefon som jeg kan ta små, spontane videoopptak av veslejenta på

God nyhet nr 2:
Jeg har skjønt hvordan jeg skal ta opp en slik video

Dårlig nyhet:
Jeg har ikke skjønt hvilken vei jeg skal holde telefonen når jeg tar opp

Resultat: Filmen som følger er nok best egnet for ivrige besteforeldre, tanter i utenlandseksil eller folk med veldig skjeve nakker.
Vel bekomme!

forskjell på folk

2008-02-11T13:12:00.000+01:00

Det er ikke alle åttiåtteåringer som bortforklarer et hjerteinfarkt med at de bare er litt støle fordi de har strikket så mange sokker før jul. Jeg tror heller ikke det er så mange av dem som sykler frem og tilbake til byen flere ganger i uka på sin tunge, gamle tregirssykkel, selv etter at snøen har kommet. Eller som med lette føtter løper opp og ned trappene hjemme, bestiger loftstrappa uten problemer og ligger på kne med hagesaksa for å holde borettslagets busker under kontroll. Bli derfor ikke sjokkert dersom dere skulle møte på mormor med snøskuffe i hånd nå som hun har blitt utskrevet fra sykehuset. Hun har fått beskjed om å ta det med ro, men jeg er usikker på om hun vet hva det konseptet innebærer.

Det var dette som slo meg idet jeg skulle til å forfatte et blogginnlegg om hvor utrolig lei jeg er av å ha vondt i halsen.

Det er jammen forskjell på folk.

Mormor

2008-01-30T15:38:00.000+01:00

- eller om å være redd for å miste

Mobiltelefonen forteller at de er på vei til sykehuset med henne. At blodprøvene ikke var bra og at de ville ha henne inn med en gang. Selv sitter jeg på lesesalen på en annen kant av landet mens frykten for å miste er en klump mellom magen og halsen. Og jeg vet ikke hva jeg skal tenke. På den ene siden så langt vekk – det er ingenting jeg kan gjøre. På den andre siden så nære – hele tiden der i tankene.

Hun har ikke alltid vært sånn, gammel. Men så langt tilbake jeg kan huske, har hun vært deilig skrukkete. – Du har så bløt og skrukkete hals, du mormor, kan jeg huske jeg har sagt. Og jeg tror ikke hun ble fornærmet. Kanskje var det hengivenheten i øynene mine, eller den lille vekten av meg på fanget hennes, som fikk henne til å ta det som det komplimentet det var. Kanskje var det bare umulig for små barnebarn å fornærme en bestemor som så verdens vidunder i hver eneste en av oss. Alltid så inderlig tilstede. Det er rart hvilke minner som dukker opp når man tenker tilbake. Min barndom er preget av gode, trygge og morsomme mormorepisoder. Jeg er proppfull av dem. Likevel, når jeg sitter her og ønsker jeg var et helt annet sted – der, hos henne – er det første og overskyggende jeg tenker at det var hun som lærte meg å fargelegge. Vi satt på hytta – hun med kabalen og jeg med fargeboken. Hun tittet over brillene og innviet meg i fargeleggingskunsten. – Fargelegg alltid samme vei innenfor et område, sa hun. – Da blir det penest. Se her! Hun viste meg hvordan. Slik nådde jeg en milepæl i fargeleggingens tegn. Enda en milepæl sammen med mormor.

Det har alltid vært mormor og meg. Mormor, alltid på lag med de minste. Like aktiv, like rask og like entusiastisk som de mest lekne av oss. Det er vanskelig å oppdage alderen som kommer snikende. Derfor føles det helt normalt at mormor – åttiåtteåringen – leker sisten og gjemsel med sitt to år gamle olderbarn i julen. Løper frem og tilbake over stuegulvet mens hun ler om kapp med veslejenta mi. Min mormor, hennes mimmi. Mimmi, alltid på lag med de minste.

Jeg kjenner at jeg vil være et helt annet sted. Jeg vil pjuske deg i håret, stryke deg over skrukkene og si at alt skal bli bra. Jeg vil si at jeg skal passe på deg. At det skal ordne seg, dette her. At jeg er så fryktelig glad i deg. At du skal bli bra. For du skal det, mormor. Vi har enda mye igjen å fargelegge.

God bedring, kjære mormor! Vi tenker på deg alle sammen.

trass fra to til tretti

2008-01-30T11:55:00.000+01:00

- Neeeei! Hun kaster seg ned på gulvet og hyler. De små nevene er knyttet hvite. Jeg kaster et blikk over frokosten og ser at det som utløste tordenskrallet denne gangen var en bok som falt ut av hendene. For et øyeblikk siden var det puslespillbrikken som ikke ville på rett plass. Snart må jeg utløse et nytt skrall, snart må vi på badet. Bytte bleie. Kle på. Pusse tenner. Alt det hun ikke vil før hun er ferdig. Vi beveger oss i et minefelt der den minste feilmanøvrering kan få uante konsekvenser. Toåringen har makt over tiden. Morgenminuttene sveiper over klokken mens vi løper etter henne rundt i huset. En sokk på foten, én sokk i hånda. Det gjelder å fange neste fot, og holde den fast gjennom resten av påkledningen. Ikke slippe taket, ikke se en annen vei.

- Då dell! Mine då dell! Hun vil gå selv til barnehagen. Små føtter tripper avgårde i feil retning. Spaghettibein som må slepes til bussen. – Ditte duldla. Opp på skuldra og ned igjen. – Då dell.

- Hun har vært litt kranglete i dag, sier de i barnehagen når jeg henter henne. Jeg ser på henne og spør: -Har du kranglet i dag? – Ja, sier hun. Dytta Lea. – Har du dyttet Lea? – Ja. Mine dytta. – Får du lov til å dytte andre barn, da? – Nei. – Det er riktig, sier jeg. Det er ikke lov å dytte. – Nei. Itte mine dytte Lea, sier hun.

- Nå skal vi trille hjem i vogna, sier jeg. – Neeeeei! Protesterer hun. – Då dell! – Ja, det kan du vel, sier jeg. – Men da må du holde mamma i hånda. – Neeeeei! Då dell, då dell! Så ligger hun der, skrikende på fortauet. Ruller seg i grus og vann. Tårer, søle og snørr forenes i et rynkete barneansikt. Jeg prøver å puste med magen. – Vennen min, begynner jeg forsiktig der jeg sitter på huk ved siden av henne. – Hvis du skal gå selv, må du holde mamma i hånda. Det er biler på veien, vet du. – Neeeei. Då dell! Roper hun. – Ja, jenta mi. Du kan gå selv. Og holde mamma i hånda. Det er fint. Jeg hjelper henne opp, bare for å oppdage at spaghettibeina er tilbake. Hun gjør seg helt slapp i armene mine. Jeg kremter, prøver å beholde masken. Innvendig har jeg allerede gjort meg ferdig med gangetabellen. – Nå må du høre på meg, sier jeg bestemt. – Enten kan du gå selv, og holde mamma i hånda, eller så sitter du i vogna. Hun titter opp på meg. Underleppa skjelver, før hun utbryter: - Jaaaa! Ansiktet – stivt av søle og snørr - sprekker opp i et stort glis. - Mine ditte vonna!

- Resten av turen pludrer hun glad og fornøyd fra vogna si. Hun snakker om pappa, om besteforeldre og flørter med mannen bak i bussen. Jeg trekker vogna oppover bakken og er andpusten da jeg låser opp døren. – Hei, skal jeg ta jakken din? sier han fra døråpningen. Det lukter middag. – Nei! glefser jeg tilbake. - Jeg vil ta den selv.

Langt nede i toåringens trass finner jeg meg selv. Den lille følelsen som vil være sur og vrang uten grunn. Som vil kaste seg ned på gulvet, hyle med knyttede never. Vente på at noen skal plukke meg opp, holde meg hardt i armene og gi meg en klem.

- Såpass? Sier han. Smiler og forstår. Tar jakken min. Jeg føler meg flau.
Han er glad i meg likevel.

Juleferie og fersk toåring

2008-01-18T14:06:00.000+01:00

Vi storkoste oss på østlandet i vår tre uker lange juleferie. For første gang fikk vi tid til alt vi hadde lyst til, og det helt uten å føle at vi stresset fra sted til sted. Vi fikk vært med familie og venner, og ikke minst vi fikk noen deilige dager på hytta med "tatte dilla". Frida Olette fikk ski på bena for første gang. Selvom pappa er ivrig og flink skisportpedagog, må vi nok innrømme at det var den blanke isen på Støveltjern som begeistret Frida Olette aller mest. På hytta fant Frida Olette igjen nattesøvnen. Den som har vært mer eller mindre fraværende i hele høst. Nå, tre uker etter årsskiftet kan vi skryte av flere hele enn skykkvise netter. Følelsen er ubeskrivelig. Det kjennes som om vi hittil i år har sovet mer enn i hele fjor til sammen.

Frida Olette ble 2 år 7. januar. Dagen ble feiret i to omganger - en hos mormor og bestefar på østlandet, og en her hjemme. Kretsen av barnefamilier er betraktelig større i øst, og vi talte hele 10 barn den 3. januar. Kakebordet var digert, og man kan vel bare gjette seg til stemningen utover kvelden, med 10 barn høye på sukker....

Takk til alle som gjorde juleferie og bursdagsfeiringer uforglemmelige! En spesiell takk går selvfølgelig til Emilie, Jon-Rikard, Mikkel, Alfhild og Randi Helen, som gjorde det pokker så attraktivt å snø inne på Øyfjell!

Godt nyttår!

2008-01-14T12:05:00.000+01:00

Jeg er på vei tilbake til hverdagen. Snart blir det nok tid til litt blogginspirasjon også.

bossabil

2007-12-06T22:18:00.000+01:00

-Bossabil!
Hun står og klemmer nesa inntil vinduet. Gjentar det nye ordet flere ganger mens hun observerer de gule, blinkene lysene utenfor. Jeg titter ut jeg også. -Søppelbil, sier jeg. -Kan du si søppelbil? Hun gransker meg med skepsis i blikket, tenker seg om et lite øyeblikk mens søppelbilen sluker søppeldunken utenfor. -Neeeei, mamma, utbryter hun så. -Bossabil!

Det er underlig dette med språket hennes. Jeg lurer ofte på hva det skal bli av det. Bergenser eller østlending, liksom? Foreløpig virker hun litt dialektforvirret. Hun snakker med et tonefall jeg ikke helt klarer å plassere. I barnehagen mener de hun har utpreget østlandsk uttale, mens besøket vårt fra Tønsberg for et par uker siden syns det var så morsomt at hun snakket bergensk. Hun unngår r, så det er vanskelig å avgjøre hvorvidt hun kommer til å skarre. Hun skarrer riktignok på enkelte ord uten r i. Skoa, for eksempel, er fremdeles choa. I det minste er a-endelsene på plass. Overalt. Hun snakker om Bussa (bussen), bokka (helikopter) og bosa (blåse, selvfølgelig). Og hun har god greie på ting. Da julenissen viste seg frem på frokost-tv imorges måtte jeg spørre henne hvem det var. Hun tittet spørrende på meg. -Det er julenissen, sa jeg. Hun smilte. -Nisselue, svarte hun, og så et kontant -Min!

Hver dag bærer med seg nye utfordringer i kommunikasjonens tegn. Ofte må vi gjette oss frem til hva ordene hennes betyr. Hun ler og svarer -neeeei når vi er på bærtur. Stråler når vi treffer blink. Av og til blir hun bare veldig frustrert, legger seg ned på gulvet og river seg i håret. -Heppe meg, sier hun når hun vil ha hjelp til noe. -Bom. Mamma bosa, med sørgmodig stemme når jeg skal blåse på noe som er vondt. -Jah, og et smil når det vonde er blåst vekk. For det er sånt man kan når man er mamma. Pusten min kan utrette mirakler.

Eva, syersken.

2007-12-04T14:37:00.000+01:00

Fredag opplevde jeg et nivå av entusiasme som er sjelden vare i disse masteroppgavetider. Entusiasmen dreier seg selvsagt ikke om oppgaven, men dukket opp som følge av et nyhetsbrev fra Theas nettbutikk - En gul knapp. Det dreier seg om Luddeklær. Jeg ble ellevill av begeistring da jeg så dem, jeg måtte nesten hyle litt der jeg satt. Dette er rett og slett de mest fantastiske barneklærne jeg noengang har sett! Hvis du ikke kjenner meg så godt tenker du kanskje at jeg, ør av begeistring, bestilte alt som var å bestille, og ble sittende igjen med dårlig samvittighet og tom lommebok. Du som kjenner meg godt vet at historien umulig kan ende på den måten. Det er ikke det som er meg. Meg er det derimot å få glovarme griller i hodet. Noe skal skje, og det skal selvfølgelig skje med en gang, helst igår.

Jeg bobler av lykke over den nye oppdagelsen. Jeg blir uovervinnelig. Jeg er overbevist om at jeg er potensielt fryktelig flink til å sy, og bestemmer meg for å begynne med en gang jeg kommer hjem. Jeg kan nesten ikke komme hjem fort nok. Helst skulle jeg avbrutt arbeidsdagen umiddelbart etter lunsj. Løpt hjem og satt meg foran symaskinen. Oppmuntret av Gro ("Du er jo kjempeflink! Du har jo tross alt symaskin!") sveiper jeg innom bokhandelen på vei hjem, og går ut igjen med boken "SØM" i en pose. Mens jeg sitter på bussen ser jeg for meg de fantastiske forklekjolene jeg skal sy i helgen. Lett som bare dét. At jeg ikke har tenkt på det før! Eller, jeg har jo faktisk det. Jeg har bare ikke kommet noen vei. Jeg husker jeg tenkte tanken i sommer, en uke før vi skulle i bryllup. "Hm, kanskje jeg skal finne noe fint stoff og sy meg en kjole?" Ideen virket strålene i cirka to og et halvt minutt. Helt til jeg kom på at jeg ikke kan sy. Sist gang jeg prøvde endte det med at jeg klipte ti cm av en gammel kjole for å prøve å trylle den om til et eller annet flott til Frida Olette. Mønsteret vrei seg og jeg ble sinna og motløs. Femminutters sykarriere. Det er vel sånn ca et halvt år siden. Men nå skal jeg altså ikke bare lære meg å sy, jeg skal bli skikkelig flink til å sy.

Fredagen går med til planlegging. Jeg leser i den nye boken min, og tenker at den blir et fint oppslagsverk sånn helt i starten, type de første minuttene før jeg blir veldig, veldig flink til å sy klær. Jeg vet jeg har det i meg. Har jo tross alt en mor som er sydame. Sånt ligger i blodet, må vite. Lørdag formiddag tar jeg frem symaskin og esken med stoff, avlagte klær, knapper og sytråder. For det står ikke på utstyret - jeg har gjennom tiden samlet meg opp en fin bunke klær til omsying, stoffrester etter gardiner og duker. Jeg har tilogmed kjøpt stoff fra en tilbudskasse med tanke på at jeg kunne sy noe fint. Det er nå det skal begynne, tenker jeg. Frida Olette skal våkne til en splitter ny kjole som mamma har laget (Hm. Kanskje jeg rekker å sette en bolledeig også?). Eva. Syersken. Supermamma.

Jeg plukker ut to avlagte gensere. Brun og turkis. De blir klippet noenlunde etter mål fra en av Frida Olettes enkle kjoler. Brun kjole, og med de turkise mansjettene til lommer. Den må bli enkel, den første, tenker jeg. Senere kan jeg eksperimentere med fôr og brilliante detaljer. Jeg setter nåler, og motet er på topp. Jeg kjenner gårsdagens entusiasme bygge seg opp, og tenker at dette blir suksess. Jeg husker jeg skumleste noe om ulike stofftyper i oppslagsverket mitt, og blar tilbake. Om "strikkede stoffer" står det at man må bruke elastisk søm. Kunnskapen min om symaskinen som nå står foran meg strekker seg akkurat langt nok til å vite at den har elastisk søm. "Se i symaskinens brukerveiledning for innstilling av elastisk søm", leser jeg i boken, fremdeles ved godt mot. Det går gradvis nedover med entusiasmen ettersom det går opp for meg at bruksanvisningen til den %¤#&¤"%& symaskinen har forsvunnet inn i en annen dimensjon. Jeg leter på naturlige steder - i symaskinens nærmeste omegn, samt i samlepermen merket "bruksanvisninger". Det kunne jo være at noen hadde lagt den der. Noen har ikke dét. Jeg banner litt og rekker nesten å pakke sammen sysakene før Frida Olette våkner. Æsj. Jeg skulle hatt et syrom, tenker jeg. Da hadde jeg sikkert hatt orden i sakene. Og hvorfor skal det egentlig være så mye mikk og pirk med sånn sying? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å finne opp en sømtype som funker på alle stoff? Jeg samler sinnarynker i panna og biter tennene sammen. Det får være for nå. Det får bli et langtidsprosjekt. Jeg har ikke gitt opp å lære og sy, jeg har bare utsatt det til jeg finner bruksanvisningen. Likegreit, egentlig. Så rekker jeg kanskje å ferdigstille noen av julegaveprosjektene jeg har startet på i høst.

Jeg lager varm solbærsaft, og Frida Olette og jeg leker litt med alle knappene.

* Bildet over har overhode ingenting med mine syferdigheter å gjøre. Det er et eksempel på de fantastiske Luddeklærne Thea selger i sin nettbutikk.

- kom deg ut!

2007-11-29T15:19:00.000+01:00

Kan det hersens pinnsvinet som satte seg fast i halsen min for et par uker siden se å pelle seg ut? Sporenstreks, må jeg be. Nok nå.

- har tro på Oscar

2007-11-23T10:38:00.000+01:00

- Ja, det er jo bare en liten statistrolle, men jeg har fått gode tilbakemeldinger, sier Eva Nordskog på spørsmål om hun er fornøyd med egeninnsatsen i den fantastiske filmen om studenter og karriere som ble vist på btv´s nyheter igår.
- Jeg følte jeg gjorde en troverdig figur som resepsjonist på Karrieresenteret. Jeg ser avslappet, dog arbeidende ut, og følte meg meget, jeg understreker meget, komfortabel foran kameraet.

Tidligere har Nordskog gjort seg bemerket foran kamera både som 5.-klassing på "midt i smørøyet", og på nyhetssending iført blå boblejakke en gang på åttitallet, under avduking av en eller annen byste. Gårsdagens innsats må kunne sies å være 30-åringens filmatiske høydepunkt, og hun ser ikke bort ifra en fremtidig Oscar-nominasjon.
- Det er spennende tider, dette her. Spørsmålet nå er om jeg skal satse videre eller gi meg på toppen, sier Nordskog avslutningsvis.

mitt og ditt

2007-11-15T10:04:00.000+01:00

- Den er minnnnn!
- Nei, vennen min. Den er ikke din. Den er mammas
- Nei! Den er minnn!
- Den er mammas.
- Den er minnn!
- Det er mamma sin kaffekopp.
- Nei! Den er minn! Den er minn!
- Det er mamma sitt strikketøy også.
- Nei, den er minn! -
- Se, den er din! Det er Frida Olette sin (peker på en lekebil)
- Nei! Den er...... (tenkepause) JAAAAA! Den er minnn!

Sannelig.

ikke helt etter boka

2007-11-05T09:46:00.000+01:00

Det forekommer meg underlig at man kan lese side opp og side ned om en barnesykdom uten å forstå at ens barn lider av nettopp denne. Skjønt, lider og lider. Frida Olette er sprek og rask som aldri før hun, til tross for at den ene vannkoppen etter den andre popper frem omkring på den lille kroppen. Det klør litt, men det er heller ikke så rart. Selv klør jeg bare av å tenke på henne. Hun har dem til og med i munnen og i våtkanten på øyet. Men hun klager lite. Frida Olette er en tøffing. Heldigvis.

Det startet i forrige uke med en kvise på stumpen. Vi avskrev vannkopper etter å ha konferert både lommelegebok og diverse artikler med utførlige bilder på dette internettet. Vannkopper starter i ansiktet og brer seg deretter til overkroppen og utover armer og bein. Ikke en liten bisetning engang, ikke en eneste kommentar på en av de tusen beskrivelsene av vannkopper, som sier at vannkopper av og til kan starte med ei kvise på rompa. Kanskje det bare er vår lille jente som ikke er helt etter boka.

Ved nærmere ettertanke er det flere bøker Frida Olette ikke er helt etter. Søvnboka, for eksempel. Den med alle triksene for å omgjøre nattetroll til sovende engler. Engler som våkner blide og uthvilte i sin egen seng dagen etter, og som blir hentet av ditto foreldre. Triksene vi stadig forsøker oss på, uten å oppnå resultatene boken beskriver. La dem skrike. Gå inn med jevne mellomrom og fortell at det er natt og at de må sove. La dem skrike. De sovner til slutt. Jada. De sovner til slutt. Men det står ingenting i bøkene om hvordan forholde seg til den dårlige samvittigheten som oppstår når man oppdager at det ble stille som følge av at vesla til slutt sovnet utmattet i sitt eget oppkast fordi hun hylte og skreik til hun brakk seg. Det står ingenting om hvor man skal finne kreftene som gjør det mulig å ikke gi etter neste kveld, når vesla våkner og helst vil ligge inntil mamma og pappa. I midten. På tvers. Sparkende og sprellende. Skravlende. - Lys? Lys? Jaaa! Klåfingre på lampene.

Jeg trenger en bruksanvisning. Jeg trenger en bok om Frida Olette. En bok som sier at vannkoppene hennes starter som en kvise på rompa, og at hun vil sove søtt i sengen sin hele natten igjennom bare vi sier vips og simsalabim i rett toneleie. Det slår meg at jeg på mange måter er iferd med å skrive den boka selv. Ulempen er at når den omsider er ferdigskrevet, er det for sent. Da er hun allerede ferdig oppdratt. Kanskje får hun etterhvert småsøsken. Kanskje, hvis hun begynner å sove om natta. Kanskje blir det en liten lillebror. Og når han får vannkopper skulle det ikke forundre meg om de er lilla- og grønnstripete og starter helt ytterst på lilletåa.

om å bli smågal

2007-10-26T14:43:00.000+02:00

Det er generelt ille å få dilla på sanger fra barne-tv. Imidlertid er det én ting som er verre enn å få dilla på sanger fra barne-tv, og det er å få dilla på sanger fra barne-tv som man bare kan sånn ca én linje av. Eksempelvis:

Sjå sauen Shaun, sjå sauen Shaun

.... (ett eller annet med å være "ven med....")...
...
Sjå sauen Shaun, sjå sauen Shaun

....

.... sauen Shaun!

Puh! Endelig godt det er fredag!

Eva tester ting - idag: Er glovarm kafferens egnet som øyebadevann?

2007-10-23T14:15:00.000+02:00

Testen utføres slik:
En nøye utvalgt pose kafferens helles i en dertil egnet kaffekanne. Man fyller så på med vann av typen kokende. Korken skrus til, og man rister godt i ca 37 sekunder for å være sikker på at alt har blandet seg. Deretter er det viktig å bøye seg lett over kaffekannen, for på den måten å observere skikkelig idét man skrur korken av.

Når man så har holdt ansikt og hender under lunkent til kaldt vann i 20-30 minutter, er man akkurat passe rynkete og klar til å konkludere:

Glovarm kafferens er uegnet som øyebadevann.

I ordtakenes ånd er det også fristende å legge til noe om at brent arbeidstaker skyr kjøkkentjeneste.

morgengrettenhetskur

2007-10-17T10:22:00.000+02:00

Noen vet å innsmigre seg. Noen har erfart at når mamma blir vekket opptil flere ganger om natta, er hun relativt morgengretten når det endelig er på tide å stå opp. Denne noen vet også at et innsmigrende smil, etterfulgt av to små ord kan utgjøre den store forskjellen. Oppskriften? Den kommer her:

1. Man må sørge for å få tent lyset.
2. Det kan være en fordel å forenkle den morgengretnes hverdag, ved for eksempel å hente sokker og tøfler. Stryk på kinnet og kinn inntil kinn er ytterligere suksessfaktorer.
3. Oppnå øyekontakt med den potensielt morgengretne.
4. Begynn showet: Fremfør ditt mest sjarmerende og yndige smil mens du sier høyt og tydelig:

- HEIA MAMMA!

Og så må grettenheten rett og slett finne et annet sted å bo.

Frida Olette, for anledningen i grønt badevann

London

2007-10-08T10:12:00.000+02:00

Jeg klarte ikke å la være å stirre på klovnetatoveringen på knærne til mannen foran meg. Jeg ønsket at jeg var tøff nok til å spørre om å få ta et bilde. Jeg er ikke så tøff, iallfall ikke uten gjeng. Man vil helst ikke yppe med en mann som har besmykket sitt høyre kne med et digert klovnefjes og sitt venstre med et glefsende tiger.

London. På jentetur, foreløpig mutters alene. Tilsynelatende lesende på en bok. Egentlig stirrende på glefsende tiger, tatovert klovn rett foran meg, liksom for å vite hvor jeg hadde ham. Det var enda noen timer til Randi skulle lande. Jeg hadde kaffekopp, fruktsalat og bok. Og mannen med klovn på kneet, selvfølgelig. Rikelig med underholdning.

Jeg stod på tærne og viftet med navnet hennes da en mann dultet borti meg. "It´s not visable, that sign", sa han. "Here, use my marker. " Slik gikk det til at jeg hadde det mest synlige navneskiltet på Stansted flyplass, samtidig som Randi ringte og fortalte at hun var på vei gjennom passkontrollen. "Har du skilt med navnet mitt, eller?" spurte hun. Jeg lo og sa dessverre. Hørte skuffelsen i stemmen hennes. "Å, jeg har liksom alltid drømt om det..." Jeg ventet spent. Plasserte skiltet mitt rett i synsfeltet hennes da jeg så henne komme ut. Til ingen nytte. Jeg stod rett foran henne. Store, mørkegrønne bokstaver dannet navnet hennes på det hvite arket. Hun så det ikke. Så mye for oppfyllelse av noens drøm, liksom.

Senere gikk vi mye. Det kunne ha vært greit å ha med noen med retningssans. Det kunne også vært greit om gatene ikke hadde skiftet navn for hvert kvartal. Men vi fant frem til hotellet, der vi lå livredde under dynene halve natta fordi vi trodde noen var drept i rommet ved siden av. Lørdag kom vi i skade for å trekke i den røde snora på badet. Søndag tok vi bussen feil vei. Men vi fikk shoppet, og vi fikk feiret Cecilie. Morsomme Cecilie som jeg ikke har sett på ni år, og som ser helt maken ut som hun gjorde dengang. Det var litt som om jeg akkurat hadde kjørt henne hjem med russebilen, for så å hente henne igjen neste dag. Lillebroren var på en måte den eneste forandringen. Han var blitt større og kunne trikse med rødvinsglass.

rød for Burma

2007-09-28T10:43:00.000+02:00

Det er ikke ofte jeg uniformerer meg, vi kan vel nesten snakke om tilnærmet aldri. Idag gjør jeg det. Idag er jeg rød for Burma. Er du?

Jeg skal være rød i hele dag. Og jeg skal brenne lys i vinduskarmen når kvelden kommer. Ikke fordi jeg tror det utgjør noen forskjell rent politisk, og ikke fordi jeg får bedre samvittighet av det. Jeg vet at det ikke betyr all verden, jeg vet at det ikke monner. Men jeg gjør det likevel, for å minne meg selv og andre rundt meg om verdens urettferdighet. For å vise at jeg bryr meg. For å vise at jeg tenker på de som kjemper for demokrati i en annen kant av verden. De er modige, Burmeserne. Så modige jeg håper jeg aldri trenger å være. Jeg kan ikke demonstrere i gatene med dem. Men jeg kan vise min solidaritet ved å ikle meg rødt. Og jeg kan vise min støtte ved å skrive under på oppropet som skal sendes til Kinas president og FNs sikkerhetsråd:

To Chinese President Hu Jintao and the UN Security Council:

We stand alongside the citizens of Burma in their peaceful protests. We urge you to oppose a violent crackdown on the demonstrators, and to support genuine reconciliation and democracy in Burma. We pledge to hold you accountable for any further bloodshed.

Signér på oppropet du også.

gloseprøve, del 2 (for viderekommende)

2007-09-18T10:35:00.000+02:00

bang - vann
mang - mann
weewee - å huske
voiavoi - å huske
beie - bleie
hænne* mamma - hvor er mamma
is - is

Full pott!

* ...og der røyk håpet om en østlandsktalende datter...

Gloseprøve

2007-09-17T11:13:00.000+02:00

Ba - ball
Choa* - sko
Me - mer
Po pæ - postmann Pat
Ba - banan
Duddu - ?
Jah - ja, eventuelt også nei
Æsj - bæsj
Ditte - sitte
Oæ - ost
Ærnærn - bil
Ba - bamse
Håa - hår
Dsjyy - fly
Choa* - støvler
Dytle - sykle
Æsj - bleie
Choa* - tøfler
Ba - bok
Nei - nei
Æsj - kliss
Chaichai* - ?
Hoa - hjelm
Oi - oi

*ch-lydene til Frida Olette er som en slags blanding av ch-lyd og skarre-r, uavhengig av om ordet inneholder r eller ei.

22 av 24 må vel være et godkjent resultat.

valgthriller

2007-09-10T19:24:00.000+02:00

Idet jeg sykler inn mot valglokalet blir jeg møtt av en høyrøstet bergensstemme: "Denne vei, folkens, ikke gå feil inngang. Kan dere som har kommet nå samle dere her, så tar vi en gjennomgang. Denne gangen har vi bestemt oss for at ingen skal drite seg ut. Nå skal jeg forklare dere hvordan dere skal gjøre det, så dere slipper å drite dere ut. Det er jævlig flaut å drite seg ut der inne. Når dere kommer inn går dere rett inn i valgavlukket. Jeg gjentar: gå rett inn i valgavlukket......"

Jeg forsøker å liste meg bort for å parkere sykkelen. "Denne vei, frøken, det er denne inngangen du skal inn. Hør her folkens, inne i avlukket finner dere en blå og en hvit stemmesteddel. Blå for fylkestingsvalget, og hvit for kommunevalget. Dere tar en blå og en hvit stemmeseddel, og bretter dem slik at partilisten kommer inn i bretten. For det er altså hemmelig valg. Og mange går ut av avlukkene med partilisten ut og det er feil. Hei, dere nye som har kommet der, hvis dere samler dere her så skal jeg forklare hvordan dere skal gjøre det sånn at dere ikke driter dere ut. Ifjor var det mange som dreit seg ut.... Vent her. Når dere er ferdig i avlukkene går dere rett bort til skranken og viser legitimasjon. Dere må få stempel på begge sedlene før dere legger stemmene i urnene. Husk dette, nå er det jævlig flaut å drite seg ut der inne. Godt valg. Sånn, nå var det dere. Hvis alle kan samle seg her......"

I alt oppstusset utenfor valglokalet er det like før jeg går inn med sykkelhjelmen på. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs når jeg entrer inngangen. Jeg har jo stemt før, men jeg har aldri fått en slik lekse utenfor. Det får meg til å tenke at det er noe skummelt og vrient rundt det å stemme, noe å frykte i det rent valgtekniske. Og dét hadde jeg igrunn ikke forberedt meg på.

Valgfunksjonærene virrer rundt i lokalet med strenge miner. En dame puffer meg i retning et ledig avlukke. Ut av et annet kommer en forvirret førstevelger. Valgfunksjonæren fekter med armene og forhindrer at han stiller seg i feil kø. Det er urolig, spent stemning i lokalet. Jeg kjenner at jeg holder pusten.

Men jeg klarte det. Jeg stemte.
Det håper jeg du gjorde også.

Godt valg!

med livene som innsats

2007-09-05T10:44:00.000+02:00

Nesten hver dag sykler jeg med Frida Olette til barnehagen og hjem igjen. Vi har utstyrt oss med sykkelsete, kurv foran og hver vår sykkelhjelm, og tråkker i vei uansett vær. Frida Olette synes det er fint å sitte i sykkelsetet. Hun hviner i nedoverbakkene, ler over fartsdumpene og heier på mamma når det går litt tregt i oppoverbakkene. Hjemmefra til barnehagen bruker vi cirka 15 minutter – under halve tiden av hva vi bruker om vi tar buss. Men fine hjelmer til tross – ofte føler jeg at vi sykler med livet som innsats. Bergen har rett og slett ikke plass til syklister. I byen der avstandene er så små at sykkel er det raskeste fremkomstmiddelet for de aller fleste, finnes nesten ikke sykkelveier. Jeg vet ikke hva som er verst: at det er ett eneste sykkelfelt gjennom sentrum eller at det er enveiskjørt. At byens fortau er fulle av glasskår, huller og groper som følge av dårlig vedlikehold. Eller at det fine sykkelfeltet fra Handelshøgskolen og inn til byen plutselig snevrer inn og blir borte i veibanen idet man nærmer seg bryggen, akkurat der veien er på det smaleste. At man kommer syklende, fremdeles i god flyt etter nedoverbakkene og aner fred og ingen fare, for så i neste øyeblikk stå overfor følgende valg: appellere til bilistenes hjertevarme og vrenge seg inn mellom to rushtidsaggressive biler (altså, ingen vil vel kjøre ned et lite barn på et sykkelsete?) eller agere sykkelakrobat og hoppe sidelengs opp på fortauet og satse på at man rekker det før betongblokkene av et autovern dukker opp. Sykle i sneglefart innimellom fotgjengere på kryss og på tvers, forsøke å tolke hvem som uten å se seg for plutselig skyter fart i en annen retning enn den han var på vei til.

For tiden graves og bygges det tilsynelatende overalt i sentrum. Og pent blir det, med smale bilveier og brede, fine fortau. Fortau der små restauranter kan sette ut stoler med varme tepper til røykerne sine, eller der man kanskje kan pynte opp med blomsterkasser, små steinskulpturer eller gud-vet-hva. At fortauet er fullt av fotgjengere er forståelig nok – man må jo tross alt gå et sted. At man på død og liv skal fylle de samme fortauene med alskens utsmykninger, beplantning, skilting og møblement som hindrer fremkommeligheten har jeg mindre forståelse for. Å sykle i Bergen minner mer og mer om å ta sykkelprøven på barneskolen. Etter at vi har fått på oss hjelmen må vi et utall ganger vise at vi kan stoppe og starte, stoppe og starte, gå av sykkelen, gå på sykkelen. Titte til høyre, venstre, forover og bakover. Kjøre sikksakk gjennom et belte kjegleformede elementer, og balansere på den angitte hvite linjen. Forskjellene er at vi nå ikke har en hel ”sykkeldag” til rådighet for å komme oss fra A til B. Og at de kjegleformede elementene hele tiden er i bevegelse. Konsekvensene av å kjøre utenfor den hvite linjen er også fundamentalt større.

Hvor jeg skal sykle vet jeg ikke. Sannsynligvis må jeg ta sjansen på å sykle i veibanen. Det er vel bare å trekke pusten og la det stå til, håpe på det beste. Eller kanskje jeg like godt skal sette meg ned på en fortausrestaurant, brette teppet godt rundt meg og si til vesla at hun får sykle til barnehagen selv.

kveldsstell

2007-09-04T09:33:00.000+02:00

- Pappa?
- Pappa er på kjøkkenet. Han rydder opp. Vi skal ta på pysjen og pusse tenner.
- Jah.

- Pappa?
- Pappa rydder på kjøkkenet, han. Det blei kanskje litt grising med kveldsmaten?
- Jah.
- Det blei det, ja. Så pappa har endel å rydde etter deg, han da?
- Jah.

PO PÆ!

2007-08-30T10:43:00.000+02:00

-Nei.
Intens hoderisting.
Det er svaret på de fleste spørsmål vi stiller vesla om dagen. Vi har en meget bestemt, ung dame, og hun gir seg ikke før hun får det som hun vil. Og det gjør hun jo stort sett, gode (les: høyrøstede) argumenter som hun har.

...

- Har du noe i bleia?
- Nei, nei.
- Skal vi gre håret ditt?
- Nei.
- Er du klar for tannpussen?
- Nei.
- Kan mamma hjelpe deg på med pysjen?
- NEI, NEI, NEI!

...

- Skal vi synge en sang?
- Ah.
- Skal vi synge bæ bæ lille lam?
- Nei.
- Jeg gikk en tur på stien?
- Nei.
- Ro ro til fiskeskjær?
- Nei.
- Hva skal vi synge da?
- PO PÆ!
- Eh...
- PO PÆ! PO PÆ! PO PÆ!
- Ja. Den kan vi synge. Eh. Hvordan er den, igjen?
- PO PÆ! (frenetisk peking og fekting med armene)
- Po pæ, ja. Det kan du si. Hvilken sang er det egentlig?
- PO PÆ! PO PÆ!

Da ser jeg ham, figuren på tannkremtuben hun peker på. "Postmann Pat, postmann Pat, med sin svarte og hvite katt..." synger jeg. Vesla smiler og danser fornøyd. Etter tre omganger med Postmann Pat har hun fått ny bleie, kjemmet hår og rene tenner. Pysjen gjenstår.

- Skal vi synge en sang til?
- Ah.
- Hvilken skal vi synge nå, da?
- PO PÆ.

Og sånn går de, dagene. Sakte, men sikkert lærer hun oss det nye språket.

Eva gjør seg kjent med Bergenspolitikken

2007-08-22T09:43:00.000+02:00

Jeg skal for første gang stemme som innbygger i Bergen. Jeg leser brosjyrer og flyveblader for å se hva partiene har å fare med. Hvem fronter de viktigste sakene? Hvem har de smarteste løsningene?

Dagens fanesak er hentet fra Sentrumsalliansens flyveblad:

"Flere byråder
Flere byråder under miljø og byutvikling med sentrumsalliansen. En byråd skal bli to - en for private planer og en for offentlige planer. Sentrumsalliansen vil også herunder innføre en prøveordning slik at saksforberedelser til 1. gangs behandling kan utføres av private."

Jarl B. Høva
Ordførerkandidat for sentrumsalliansen

Du verden. Ser man dét. Ifølge nettsidene mener Sentrumsalliansen at politikk skal handle om verdier, visjoner, håp, drømmer og handlinger. I tillegg ønsker Sentrumsalliansen at demokratiet også skal gjelde for de eldre.

hviletid

2007-08-21T10:56:00.000+02:00

Alle gode ting er klokka seks. Ihvertfall er det barne-tv. Barne-tv betyr i beste fall opptil flere minutter der Frida Olette sitter stille på et og samme sted. Ti minutter dersom vi er heldige. Femten dersom barne-tvgudene sender Mummitrollet. Vi er NRK evig takknemlig og vet å utnytte tiden.

barnehagetilvenning

2007-08-13T02:26:00.000+02:00

Dag 1: Frida Olette starter slåsskamp i løpet av den første timen. En intetanende guttunge kommer i skade for å traske avgårde med leketraileren Frida Olette har sett seg ut. Hun løper fresende etter ham, river tak i skulderen hans og starter å riste ham mens hun forsøker å få traileren ut av hendene hans. Vel adskilt, og med tapet av leketrailerkonkurransen friskt i minne, agerer barnehagens nyeste tilskudd dramadronning der hun ligger i mageleie med små knyttenever hamrende i gulvet, fremdeles fresende.

Dag 2: Utelek. Frida Olette pynter på utseendet sitt.

Vi bruker helgen til å lade opp til en ny uke. Ære være byens barnehagetanter!

agurk

2007-07-16T11:11:00.000+02:00

Agurker. Avisene er fulle av dem nå i sommermånedene. Og hva gjør det egentlig? Hvem har tid til å lese aviser i ferien, liksom? Paradoksalt nok synes ingen tid for oss travlere enn ferien. I løpet av få uker skal vi rekke innom det meste av familier og venner. Vi skal på stranda, på fjellet, til skogs og til byen. Og til sjøs, selvsagt - det er jo sommer. Vi skal kose oss, spise god mat, være aktive og inaktive, lese bøker, beise hytte, være festivaldeltakere, sove lenge, bli brune, gå turer, kanskje klatre og male hus. Og så skal vi slappe av... Det er en hyggelig form for travelthet jeg snakker om. Ferietraveltheten representerer et avbrudd fra den hverdagslige traveltheten vår, og det er også det som gjør den attraktiv. Tanken om alt vi skal få gjort, selvfølgelig mens vi koser oss og slapper av. Vi legger opp løpet på forhånd - vi er nødt til å planlegge godt om vi skal rekke alt vi har lyst til å gjøre. Og så regner vi selvsagt med litt svinn. Som avislesing, for eksempel. Det er jo bare agurker uansett. Og dette - det var min egen agurk, det.

God sommer!

Frida Olette har oppdaget blåbærbusken.
Hun elsker de fargesterke bærene, og bladene går ned de også.
Nam-nam!

fingermaling og krabber i badekaret

2007-07-02T22:52:00.000+02:00

Mandag kveld. Klokken er 22:54 og det kravler åtte store krabber i badekaret vårt. Christian kom nettopp hjem fra klatretur. Jeg prøver å finne setningen som kan stå imellom den om krabber i badekaret og den om Christian på klatretur, setningen som forklarer alt i enkle ordelag. Jeg finner den ikke. Men han kom altså hjem fra klatretur med åtte store, levende krabber. De samme som nå kravler rundt i badekaret vårt.

For noen timer siden rant fargerestene etter Frida Olettes første kunstproduksjon gjennom sluket i det samme badekaret. Tretten minutters kreativ omgang med fingermaling, voksduk og hvitt papir resulterte i fire flotte kunstverk signert den unge frøken. Hun var strålende fornøyd og lykkelig over endelig å få grise så mye hun ville - og attpåtil få skryt for det!

Jeg koker vann i de to største kasserollene våre. Er vi heldige har vi plass til å koke tre krabber om gangen. Det blir fint å koke krabber sammen inn i natten, især når vi har så fine malerier å titte på.

ikke ikke.

2007-06-25T11:59:00.000+02:00

Vi prøver å oppdra et barn. Vi har for lengst innsett at akademiske kunnskaper kommer til kort når vesla starter argumentasjonsrekken sin. "Lille venn, du må forstå at...." og lenger kommer vi ikke før tordenværet bryter løs. Tidligere skjøt underleppen frem som en advarsel. Var vi heldige rakk vi å avverge katastrofen med et "se her!", "se på den, du". Men den tiden er forbi. Nå kommer hylet umiddelbart. Knytting av nevene, tramping i gulvet og riving i hår. Ansiktet er rødt og fullt av sinnarynker. Stemmevolumet når uante høyder, og den lille kroppen buktes og bøyes så det mest drevne slangemenneske ville vært misunnelig. Umulig å løfte, umulig å holde fast, tilsynelatende umulig å avlede. Uværet kommer når vi minst venter det. Alt synes rosenrødt, middagen er på plass, veslejenta sitter klar i stolen og smiler. Vi fyller skjea og fører den langsomt mot munnen. Da kommer det , det illsinte vrælet. Hun vrir seg ut av stolen og nekter plent å sette seg ned igjen. Godsnakkingen drukner i krokodilletårer og middagen flyr veggimellom. En håndfull spagetti og kjøttsaus knuses omhyggelig i de knyttede nevene før herligheten klines godt utover bord, stol, barnekinn og mammas hår. Og dette skal vi forsøke å argumentere imot.

Foto: Kristian Andersen, 17.05.07

"Vi må sitte pent og spise maten vår, jenta mi. Se, så pent pappa sitter! Du kan få holde skjea selv, men mamma må få lov til å hjelpe litt" ...... Fåfengt forsøk. Vi leter etter setninger uten "ikke" i, for det har vi lært at man skal. "Ikke" virker mot sin hensikt. Vi skal gi barnet positive oppfordringer isteden, sier pedagogene i artiklene sine på babynettsidene. "Demp stemmen din" istedenfor "ikke hyl". "Gå langsomt" heller enn "ikke løp". I teorien fungerer det sikkert. I teorien har man også relativt god tid til å tenke før man responderer, slik at ethvert "ikke" kan snus til noe positivt.

Som foreldre er vi langt fra feilfrie. Prinsipper om bestikkelser og tv-titting er for lengst kastet over bord. "Forhandlinger", kaller vi det nå. Og det forhandles hyppig i vår familie. Et par rolige minutter kan kjøpes for en klase druer eller en episode med "Little People". Prisen på et hyggelig kafébesøk ligger for tiden på en eske rosiner og en neve bokstavkjeks ("de er sunnere enn før", nikker vi overbevisende). Og imens planlegges neste trekk. Pakke sammen før hun blir lei, la henne løpe litt rundt før vi setter henne i vogna, spare noen rosiner til bussturen hjem.

Børste håret selv. Pent og forsiktig. Så dundre løs på mammas hode med hårbørsten. Jeg svelger et "Ikke slå!". "Vær forsiktig når du børster mammas hår, vennen min". Som om det hjelper. Vil ikke ha bleie, vil ikke ha bukse, vil ikke ha genser. Små negler som border seg fast i mammas kinn. "-Au! Det der er ubehagelig, jenta mi. Se her, du kan klype kluten isteden?". Javisst... Armene rundt halsen under påskudd av å skulle kose. Mmmm. Au! Hva i %&/#$$? En real jafs av mammas skulder. "NEI! IKKE BIT!!!". Leppa skyter frem som svar på mammas strenge blikk og myndige stemme, og påkaller umiddelbar dårlig samvittighet. Nettpedagogene river seg i håret inne i mammas hode, de snakker i munnen på hverandre med sine dempede, positive stemmer og etterlater et eneste virrevarr av velmenende råd.

"Vennen min.... Eh, kom så skal vi finne noen andre du kan få bite....?"

årets første bad

2007-06-07T11:10:00.000+02:00

Frida Olette testet temperaturen i Munkebotnvannet tirsdag ettermiddag. Vi grillet laks, bacondadler og pølser og spiste på omgang. Frida Olette eier ikke hemninger, og vann vs tyngdekraft blir dermed en svært relevant problemstilling for oss voksne. Hun legger på svøm uten antydning til bekymring over fraværende svømmeegenskaper, og kaster beundrende blikk på tiåringene som hopper uti bortenfor. Gutta som bråker mest er de aller tøffeste. Bøllene har fått sin ivrigste fan.

Ordfattig

2007-05-25T10:11:00.000+02:00

"Du har veldig mye av oppgaven din liggende i hodet", sa veilederen i forrige uke. "Det er bare å sette igang å skrive ned det du har sagt til meg nå, du kommer langt med det. Det blir spennende". Vi hadde en god samtale, og jeg gikk lettet ut fra kontoret hennes. Joda, det er jammen bare å sette seg ned og skrive.

...

På vei fra hodet og ut i armene blir ordene stadig færre. Innen de når fingertuppene er det bare små, ubetydelige ord igjen. Og. Så. Kanskje. Hvorfor. At. De klarer ikke engang å danne overskrift på det hvite arket.

...

Jeg bruker uken på å lete etter en teknisk innretning som kan overføre oppgaven direkte fra hodet til datamaskinen. Jeg føler meg ikke motivert for å gjøre det på gamlemåten.

17. mai

2007-05-18T13:42:00.000+02:00

Bra dag. Solskinn. Mye god mat.
Sånn oppsummert.

Kamp

2007-05-15T11:00:00.000+02:00

Det foregår for tiden en innbitt kamp mellom meg selv og min lille datter, en kamp hvis utfall synes å være høyst usikkert. Stikkordene er blomsterpotte, jord, barnefingre, nei, lyst tregulv, jord, støvsuger, vræl, moralpreken, trøstesøken, forsoningsklem.

Frida Olette er fremdeles hysterisk redd for støvsugeren. Jeg prøver å få henne til å forstå at det ikke er til å unngå at støvsugeren dukker opp når hun har sørget for å flytte jorda fra blomsterpottene mine og utover gulvet med klåfingrene sine. Jeg skremmer henne ikke, for all del, jeg bare henter den, og fjerner jordsølet mens hun ser på. Hvis ingen andre er hjemme holder jeg henne i hånda mens det pågår. Så setter jeg støvsugeren tilbake igjen, og forklarer at hun må ligge unna blomsterpottene mine. Etter en liten stund blir vi venner igjen. Et lite øyeblikks idyll, og så er det på´n igjen. Jeg aner ikke tidsperspektivet på denne kampen. Ei heller utfallet. Jeg vet bare at jeg ikke kan gi meg nå. Problemet er at hun ikke viser tendenser til å gi seg hun heller. Jeg vet ikke helt hvordan hun er skrudd sammen, men jeg er nå ihvertfall innrettet på den måten at jeg relativt raskt slutter å gjøre ting jeg vet fører med seg ubehageligheter. Vi får bare vente og se. I mellomtiden er tilværelsen som hybelkanin usedvanlig lite attraktiv hjemme hos oss.

Fisketur

2007-05-05T23:03:00.000+02:00

Det ble ingen skikkelig fisk på Arboretet idag. Benedikte dro opp noe i størrelse sardin, men stakkaren slapp med skrekken og ble sluppet uti igjen etterhvert. Først måtte Frida Olette få hilse på Herr Fisk for første gang. Hun var veldig interessert, men trakk forståelig nok til seg hånden relativt raskt. Herr fisk er som kjent både sleip og sprellete, og slettes ingenting man liker å ta på. "Blubb, blubb, blubb, sier fisken", fortalte jeg pedagogisk mens Frida Olette gjorde seg kjent med Herr Fisk. Sånn i ettertid er jeg litt usikker på om fisken virkelig sier blubb, men JEG ville iallefall ha sagt "blubb blubb" dersom jeg bodde under vann.

Turen til Arboretet ble både hyggelig, velsmakende og utfordrende. Benedikte og Ingis er godt og muntert selskap. Selv bidro jeg med nykværnet kaffe fra medbragt presskanne (man skal kose seg på tur!), assortert frukt i biter, sjokolade (selvfølgelig - ingen tur uten sjokolade) og pringles. Utfordringen for oss tre voksne besto i forsøk på å forhindre overskrifter av typen "barn knuste hode på stein", "barn dykket til bunn", "vesta-bøyen hjalp ikke barnet", "barn rullet 7 meter ned steintrapp", "Fikk ettåring på kroken", osv osv. Slikt blir det skiftarbeid av, og med et godt team blir turen vellykket både for liten og stor.

Frida Olette sovnet fornøyd i bilen på vei hjem, og holdt seg nesten sovende gjennom kveldsstellet. For min del ble det kanskje i overkant mye frisk luft idag, med vesla trygt i seng fikk jeg det for meg at lørdagskvelden best tilbringes halvt hengende ut vinduet med klut og nal. Så har vi ihvertfall rene vinduer når regnværet setter inn til uka. Og jeg har stripete husmorfingre og verdens beste samvittighet.

God søndag!

puppeekstra

2007-05-03T15:01:00.000+02:00

Det er på tide at jeg får meg en BH som ikke sklir rett over puppene når jeg strekker armene i været, tenkte jeg og bestemte meg for å besøke en av byens skikkelige undertøysforretninger. Amming har absolutt sine fordeler mens det står på. Sånn i ettertid tar man seg i å lure på hvor alt sammen tok veien.

Jeg tenker at det er synd at det er så vanskelig å få skikkelig hjelp i butikker nå om dagen. Det er liksom bare vinmonopolet som har ordentlig ekspertise på varene de selger. Og undertøysbutikkene, da - det vet jeg nå - selvom hjelpen fortoner seg litt, tja, la meg kalle det annerledes.

Idét jeg tråkker over dørstokken på Netty i Kløverhuset blir jeg møtt av en blid dame med det jeg velger å kalle imponerende kløft. - Kan jeg hjelpe deg med noe? Er det noe spesielt du ser etter? spør hun ivrig. - Tja, sier jeg. Jeg er litt på jakt etter en BH.... mumler jeg (mens jeg tenker: jatakk - jeg er helt desperat etter en BH som ikke er romslig nok til å oppbevare neste måneds klesvask, men så direkte er man da ikke). -Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvilken størrelse jeg skal ha og sånn. Men jeg vil ha en som ikke syns under klær, liksom... fortsetter jeg. -Dét fikser vi, sier damen, trekker frem målebåndet før hun tar et realt grep om høyrepuppen, klemmer til og smiler høflig: - du vil vel kanskje ha en som er litt vattert? Gå inn og kle av deg du, så skal jeg finne en som passer. Forhenget til prøverommet går opp idet jeg er iferd med å kneppe den potensielle BHen. - Se det, ja! sier damen fornøyd. Og nå kan du bare dandere dem pent oppi der. Se her, du kan løfte litt der, og stramme litt sånn. Se, så fint! Den sitter jo som et skudd! Eventuelt kan du også legge inn et lite ekstrainnlegg der, vet du - det blir så fint så.

Jaja. Lett rystet står jeg utenfor undertøysbutikken, en erfaring og en BH rikere. Jeg tenker at det kanskje er like greit at man ikke får like god hjelp overalt, like direkte hjelp, er vel kanskje en bedre betegnelse. Men for all del - BHen sitter som et skudd, den, og det i en størrelse jeg ikke ville funnet på å prøve engang. Og neste gang kan jeg kanskje bare løfte på genseren, vise frem BHen og si:- jeg skal ha en sånn i svart?

prikkete

2007-04-25T09:51:00.000+02:00

Mandag poppet de frem, prikkene som vitner om at Frida Olette fikk vaksine mot røde hunder for et par uker siden. Selv om helsesøster hadde forberedt oss, må jeg innrømme at jeg måtte svelge et lite tilløp til panikk. Men det er altså ingen fare. Hun har ingen plager - verken feber eller kløe, bare en hel drøss med prikker over hele kroppen. Frida Olette er prikkete fra ørene og ned til tærne. Det ser unektelig ganske sært ut.

sukk

2007-04-19T13:54:00.000+02:00

Dokumentanalyse. Jeg smaker på ordet før jeg spytter det ut igjen med vemmelse. Det er ikke noe positivt og oppbyggende i et slikt ord, er det vel? Nei, det er ikke det, sier jeg. Derimot oser det av bunnløse bunker papir, skjemmet av gamle kaffeflekker og dårlig samvittighet. En kjedelig einstøing av en forsker gjemt bak sin mur av avhandlinger og innsamlet materiale. Han som snakker et språk du ikke forstår, men som du føler du burde ha forstått etter altfor mange år med akademiske studier. Dokumentanalyse. Jeg forsøker å uttale det med et lystig tonefall, prøver å le det frem. Umulig. Hvordan motivere seg til å ta fatt på noe slikt? Kunne man ikke kalt det noe annet? Noe hyggelig, som fremkalte bedre assosiasjoner enn grundighet, detaljer, langtekkelighet, byråkratispråk og dårlig kontorlukt? Samarillfirakkel, for eksempel. Det fremkaller kanskje ikke så mange assosiasjoner, men det låter da i det minste litt morsomt?

"I den generelle beskrivelsen av kvalitativ metode ble det påstått at forskeren ofte begir seg ut i feltet mer eller mindre forutsetningsløst; i en tilstand av kulturell uvitenhet. Dette stemmer kun på et svært overordnet plan: å gå i gang fullstendig forutsetningsløst og planløst er på ingen måte hensiktsmessig. Tvert imot bør en kvalitativ studie forberedes svært grundig"
(B. Gentikow, s 71, i "Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode", IJ-forlaget 2005).

- å, filler´n.

15-månederskontroll

2007-04-16T11:19:00.001+02:00

Så har vi vært på helsestasjonen igjen. Frida Olette er veiet og målt, og funnet akkurat passe. Helsesøster kunne fornøyd konstatere at vår lille bulldozer omsider vokser mer i lengden enn i bredden. Vi har merket det selv, at det har blitt mye armer og bein de siste månedene. Hun kan ikke lenger gå oppreist under spisebordet (hun prøver til stadighet - det er igrunn ganske utrolig hvor mye dunking et lite barnehode tåler). Vi kan ikke lenger ha noe som helst stående på stuebordet, siden hun nå også rekker frem til det som måtte stå på midten. Armer og bein inkludert er målene nå som følger:

Lengde: 76,5 cm
Vekt: 11 100 g

15 måneder gammel er Frida Olette aktiv som aldri før. Hun løper, klatrer opp, klatrer ned og løper mer. Hun roper og bråker, og er en skikkelig skravlebøtte (skjønner ikke hvor hun har det fra). Vi er ikke så flinke til å tyde språket hennes enda - det går mest i variasjoner av bah og baba, ispedd noen merkverdige gurglelyder som får meg til å lure på om hun egentlig er fransk (hvilket jo også ville forklare endel mht at vi ikke forstår så mye av det hun prøver å formidle). Hun elsker vov-vov, og blir sønderknust dersom vi møter en hund som ikke vil stoppe og hilse på henne. Hun syns fremdeles "nei" er tidenes humorord, og om hun ikke får det som hun vil går hun ikke av veien for å knytte nevene, rynke pannen og legge seg ned på gulvet mens hun akker og oer seg over disse toskene av noen foreldre hun har fått utdelt. Hun bærer rundt på de tyngste ting, og er ikke redd for noe - unntatt støvsugeren. Støvsugeren er Frida Olettes verste fiende. Hun går i lange sirkler rundt den, mens hun skuler som for å holde den med oppsyn der den står helt stille på kontoret. Og når den ikke står stille...... Ja, da har Frida Olette det helt forferdelig. Den er så innmari skummel den støvsugeren. Det tryggeste er å sitte i bæremeis eller sjal på ryggen til den som støvsuger, for da har man liksom kontrollen. Ekstra trim til mor og far. Jubel og fanfare.

Innimellom - sånn cirka to og et halvt sekund, en to, tre ganger om dagen - er Frida Olette rolig. Da er hun skikkelig kosejente som knuger seg fast rundt halsen og sier: mmmmmmmmmmm. Hun holder sine bløte hender på kinnene mine, ser hengivent på meg og venter på at jeg skal spørre: - vennen min, kan du si mamma?. - mmmmmm, begynner hun og øynene hennes glitrer idet hun fortsetter: - papa! etterfulgt av et lurt smil. Hun kaller meg altså pappa. Her i familien er det Frida Olette, pappa og pappa. Skikkelig moderne. Hun kan si mamma, men hun foretrekker altså å kalle meg pappa. Med mindre noe er skikkelig leit. Når verden går Frida Olette imot, da sier hun mamma, med klagende, dyp og langsom stemme. - Mama, snufs. Maaama. Det er vel egentlig like greit at det ikke er så ofte.

Hun elsker å være ute, Frida Olette. Ute finner hun nedoverbakker som hun kan løpe fort i, trapper hun kan gå ned (helst fremlengst uten å holde seg fast. Hun ler når hun går på trynet, før hun reiser seg og prøver på nytt. Og på nytt), og sandkasser fulle av sand hun kan stappe i munnen. Hun liker ikke sand. Sand smaker skikkelig ekkelt, og man blir tørr i munnen. På den annen side - hun vet at vi ikke liker at hun spiser sand, og dermed spiser hun sand likevel. Det er vel bare å trekke pusten dypt og glede seg til tenårene.

Innepåske

2007-04-16T10:35:00.000+02:00

Heldigvis rakk vi å kjøpe grill før styggværet satte inn denne påsken. Inne i stua

kunne tilreisende besteforeldre nyte synet av nyinnkjøpte utemøbler pent dandert på verandaen. Påskeuka vartet opp med det meste i nedbørssjangeren, og det blåste kaniner. Christian og jeg benyttet anledningen til å sitte på lesesalen - ikke akkurat et fullgodt alternativ til hyttepåske med solkrem og appelsin. Men det v

i manglet av fjell og snø, tok vi igjen i god mat og drikke.

Frida Olette nøt godt av en uke med full oppmerksomhet fra mormor og bestefar, for ikke å snakke om den daglige hundejakten på stakkars Miro (min søsters dvergschnauser, for anledningen i mine foreldres varetekt på grunn av søster med families påsketur til Dubai).

- Vov-vov, vov-vov, var det første som opptok Frida Olette hver morgen. Hvor er vov-vov? Hun jaktet den livredde stakkaren fra morgen til kveld, og Miro trakk sine lettelsens sukk Frida Olette endelig var lagt for kvelden og han kunne krype trygt opp i sofaen eller i mormors fang.

Dårlig vær betyr tid for inneaktiviteter, og mens bestefar var i kjøkkentjeneste hos Christian, trakterte mormor mammas symaskin med den største letthet og eleganse. Abrakadabra - nye gardiner både til barnerom og kontor.

Frida Olette ver henrykt over de medbragte lekene fra kusine Mari og fetter Eirik: barnebord + stoler, og et helt fantastisk duplobord! Sistnevnte har den unike evnen å kunne fange hennes oppmerksomhet i mer en halvannet minutt, og har dermed fått status som stuas mest kjærkomne møbel. Hun sitter faktisk rolig og bygger. Vel hender det hun må sloss litt om plassen - duplo er moro for liten og stor.

Eva gir bort fin, dog tilfeldig musikk til bloggvenninner

2007-04-11T11:11:00.000+02:00

For en liten tid tilbake ble jeg såkalt tagget av Lenemor . Jeg ble umiddelbart skeptisk, da jeg (som jeg hentydet i kommentarfeltet hennes) som liten lærte at tagging var hærverk. Jeg liker ikke at folk driver hærverk med meg. Bøller, kaller jeg dem, og jeg var i stuss over at Lenemor hadde havnet i bøllenes rekker (her må det vitterlig nevnes at jeg ikke kunne se henne for meg i taggebøllenes rekker. Jeg lurer litt på om jeg kanskje kan se henne for meg i bilbøllenes, nemlig. Av tidligere blogginnlegg fra den kanten har jeg nemlig fått det for meg at hun kan være litt av en hissigpropp i trafikken, men nok om det). "Ikke vær så skeptisk du Eva Jeg ville jo aldri bedrive hærverk på deg. Bare gå hen og gjør det samme som meg du, også kommer du langt ", svarte Lenemor den gangen. Og det har jeg gjort. Jeg har plukket ut syv tilfeldige venninner på blogglisten min, og tildelt dem ti tilfeldige sanger fra ipoden min. Værsågod, jenter - dere er herved tagget:

Benedikte har fått superlåt fra CAN: Moonshake. Kom igjen, penebene - på tide å sette månen i bevegelse!

Gro får Ricky Lee Jones´ Tree on Allenford, en av mine absolutt favoritter. Jeg har hørt på Ricky Lee Jones siden jeg var liten og tyvlyttet på storebror Eivinds plater. Ricky Lee skuffer aldri (bortsett fra konserten jeg gikk glipp av ifjor, men det var jo strengt tatt ikke hennes feil).

Marianne tildeles Die Mensch-Maschine av Kratfwerk. Det får´n si!

Lenemor - som takk for Elvis Costello´s She sender jeg deg hyggelige Raymond og Maria og låten Redan Idag. Søtt og lett.

Randi Helen kan kose seg med fengende rytmer i Fun for Me av Moloko

Cecilie - og jeg må fnise litt nå - Depeche Mode: The sinner in me

Gitte kan lene seg behagelig tilbake, nyte et glass god rødvin og lytte til Gotan Project feat. Calexico: Lunático. Ah - det er deilig, er det ikke?

Og til dere som føler dere glemt: dere er ikke det, altså. Det ble bare ikke noe musikk på dere i denne omgang.

i pappas fotspor?

2007-04-09T10:46:00.000+02:00

Både Gitte og Erik har tidligere blogget om at de har et stort lerret å bleke hva reising angår. Siden jeg har mamma og pappa på besøk, tenkte jeg at det kunne være gøy å sammenligne mitt eget lerret med pappas. Slik gikk det:

Eva har vært i disse landene:

Pappa har vært i disse landene:

create your own visited country map

I pappas fotspor?
- Neppe.

tid til å være moderne

2007-04-05T15:03:00.000+02:00

Det er så mye nytt. Jeg prøver å henge med i svingene her. Etter svært langsomt å ha vennet meg til LinkedIn og endelig ha fått oppdatert profilen min der, har jeg i løpet av den siste uken forstått at det er Facebook som gjelder. Randi Helen var først ute med å invitere meg, og jeg skal innrømme at jeg ved flere anledninger har uttalt om Facebook at "det er litt fjortis over det, er det ikke?". Men det var altså før jeg skjønte at det er Facebook som gjelder. Alle er på Facebook nå for tiden. De driver med ting. Oppdaterer profilen sin, legger ut nye bilder og skriver på hverandres vegger. De finner gamle venner og får kanskje noen nye. De skifter favorittmusikk og melder seg inn i ulike grupper. Dette har de kanskje gjort før også - det nye er imidlertid at jeg får greie på det. Jeg har fått enda en ting å dille med. Vår tids utfordring er å få tid til å være moderne. Selv prøver jeg så godt jeg kan. Jeg har jo blogg. Og jeg har LinkedIn. Nå har jeg Facebook også. Jeg er tilogmed med i et par grupper. Det er så mye nytt, og jeg henger med i svingene.
...
Men det er litt fjortis over det.

Jihaaaa!

2007-03-30T09:57:00.000+02:00

Vi nyter solfylte vårdager i Bergen. Det er herlig å endelig ha uteplass, i form av veranda med upåklagelig utsikt. Igår kom det viktigste møbelet på plass: Frida Olettes nye huske. Vesla ler frydefullt, en begeistret pappa gir fart, og en noe engstelig mamma holder kameraet.

lek og lær

2007-03-12T13:18:00.000+01:00

- Maaaa!

Frida Olette insisterer hardnakket på at kua sier maaa. Pus, derimot - pus sier auuuuu, med bølgete, lys og yndig stemme. Jeg forsøker så godt jeg kan å lære henne hva de forskjellige dyrene i boka sier. Selv mener jeg at jeg er ganske god på dem - skulle jeg tippe så ville jeg si sånn litt over middels, i alle fall. Jeg kan raute som en ku, breke som en sau og mjaue som en katt. -Møøø, sier jeg. - Maaa, sier Frida Olette og applauderer seg selv. Vov-vov er au-au, og hun kan snøfte som en kanin. Griselydene mine ler hun seg skakk av før hun peker videre på gakk-gakk og sau. Det går riktig så fint, helt til hun begynner å bla i de forbudte sidene. -Dæh, sier hun, peker og titter forventningsfullt på meg.

Ja, mamma - hva sier egentlig en giraff?

om buss, panikk og sosiale antenner

2007-02-23T22:04:00.000+01:00

Idét jeg smetter inn i bussen onsdag ettermiddag, konstaterer jeg fornøyd at jeg klarte å unngå de aller mest overfylte. Jeg hater overfylte busser. Jeg var forsinket fra jobb og hadde småløpt hele veien til busstoppet, snakkende i telefonen (når man har det travelt gjelder det å utnytte tiden til fulle).

Jeg står på bussen i all min fred og fordragelighet og gjør nøyaktig som en god busspassasjer skal gjøre: plinger når det nærmer seg mitt stopp. Rett etter boka. Mønsterpassasjeren. ”På gjensyn”, lyser det foran i bussen. Jeg rekker så vidt å tenke ”hva f...?” før jeg skjønner hvorfor bussen raser forbi stoppet mitt uten så mye som en antydning til å stoppe. Selvfølgelig kan jeg ikke unngå å rødme da det går opp for meg at jeg har havnet på en eller annen ekspressbuss. Ingen stopp før ett eller annet sted, sannsynligvis i nærheten av gokk. – Shit. Jeg stirrer ut vinduet og later som ingenting. Hvor i all verden er denne bussen på vei? Neste busstopp passeres. Og neste. Fremdeles neonrødt ”På gjensyn” der fremme, som bekreftelse på at minst én av passasjerene har tabbet seg ut. Det er meg, den passasjeren. Jeg vet det, og damen som tittet rart på meg da jeg plinget for fire-fem stopp siden vet det. Sikkert noen bak i bussen som har fått det med seg også, men jeg snur meg selvfølgelig ikke. Bare fortsetter å stirre ut av vinduet som om ingenting spesielt har skjedd. Innvendig spirer panikken. Jeg aner altså ikke hvor denne bussen fører meg. Jeg tenker at det går greit så lenge bussen holder seg på motorveien, men det gjør den selvfølgelig ikke særlig lenge. – Shit! Det mest fornuftige i en slik situasjon ville nok være å islegge magen, bli værende på bussen til jeg begynner å kjenne igjen omgivelsene. Eventuelt spørre noen (gud forby) om hvor ekspressbussen er på vei i dag. Men inni Eva har fornuften veket for panikken for mange busstopp siden. Derfor kaster Eva seg av på første mulige busstoopp, og begynner å gå med raske skritt mot det hun antar er retning byen. Hun havner på feil side av motorveien, forviller seg inn i et byggefelt der skiltene har nummer istedenfor gatenavn. Hvilket unektelig kompliserer det hele ytterligere når Benedikte på telefonen forsøker å finne ut hvor Eva egentlig befinner seg.

Etter endel trasking på kryss og tvers kommer jeg endelig, via en sti nedover en snødekket skråning, frem til en liten vei, type ”har-en-gang-vært-hovedvei-men-det-var-før-motorveien-kom-så-nå-er-jeg -bare-en-liten-vei-av-beskjeden-betydning”. Til alt hell møter jeg et par kryssende veier med navn og det hele, slik at en stadig mer lattermild Benedikte får oppsporet meg på kartet. – Neimen, i alle dagar, har du havna heilt der ute, du? Ha ha ha ha! Ca 50 meter fremme møter jeg det herlige synet av et busstopp, og jammen kommer ikke bussen i samme øyeblikk. Du verden for en flaks! Vel inne på bussen oppdager jeg raskt at stoppet befinner seg utenfor min sone (jeg skal spare dere for en lang utlegning om det håpløse sonesystemet i Bergen i denne omgang), og at jeg selvfølgelig ikke har kontanter til å betale mellomlegget med. Samtalen med bussjåføren utartet seg omtrent som følger:

Eva: oi, jeg er visst utenfor sonen min, jeg...
Sjåfør: Ja, det sku eg sei at du er. Ha ha.
Eva: Ja, du skjønner, jeg havnet på feil buss, og så vet jeg egentlig ikke hvor jeg er...
Sjåfør: Nei, no er du her, no! Hø hø.
Eva: Ja, Hehe. Jeg havnet visst på en slik ekspressbuss, skjønner du, som kjørte forbi stoppet mitt selv om jeg plinget... Og så har jeg gått et stykker, og så havnet jeg her, kan du si...
Sjåfør: Ha, nokon bussar er ekspress, og dei stoppar ikkje over alt. Det står ekspress på skilta foran og bak på dei, veit du.
Eva: Ja, det så jeg da jeg gikk av.... Problemet nå er at jeg ikke har kontanter på meg...
Sjåfør: Har du ikkje kontantar?
Eva: Nei.. Jeg har visst ikke det.... Går det bra likevel?
Sjåfør: Nei egentlig ikkje.
Eva: Nei... Men da må du nesten stoppe her, så jeg kan gå av, da.
Sjåfør: Ja, ja. Eg får vel heller vise deg kvar det siste busstoppet i sona di er, så du veit det til neste gong.
Eva: Å, det ville være veldig pent av deg. Tusen takk.

Slik fikk Eva seg en guidet tur i Eidsvåg og omegn. Etter hvert som de sosiale antennene slo seg på, demret det også for meg at en lang kritikk av Bergens bussystem, etterfulgt av fullrosing av tilsvarende system i Oslo, kanskje ikke er det aller mest nødvendige når man sitter der på nåde.

tante igjen!

2007-02-22T16:17:00.000+01:00

Natt til onsdag 21. februar ble jeg tante igjen! Storebror Eivind og svigerinne Neusa har gjort en hederlig innsats, og lille Thor Octavio var 2900 gram tung og 49 cm lang da han kom til verden. De første bildene tikket inn på telefonen min igår, og jammen er han søt også.

GRATULERER!

være ute

2007-02-22T15:35:00.000+01:00

klatre, klatre - vips så var jeg her, jo!

2007-02-22T15:32:00.000+01:00

spise selv

2007-02-22T15:05:00.000+01:00

det morsomme ved en fødsel

2007-02-10T11:43:00.000+01:00

Lenemor har inspirert meg med sine to innlegg om sin morsomme fødsel. Jeg må innrømme at min første tanke da jeg leste det første var at et år med våkenetter har fått det til å rable helt for henne. Mens jeg skrev kommentar til det siste innlegget hennes, viste det seg imidlertid at jeg er ganske så enig. Når jeg tenker tilbake på min egen fødsel syns jeg rett og slett det var ganske morsomt. Jeg syns det der med fødsel er en skikkelig absurd greie. Og absurd er gjerne litt morsomt. Syns jeg. Før jeg visste ordet av det, var kommentaren blitt et blogginnlegg i seg selv...

Jeg tenker spesielt på timene etter Frida Olette plutselig var her - Christian hadde dratt hjem for å pakke bagen (...!) og jeg lå på fødestua og tittet på den bittelille inntullede bylten i varmeboksen ved siden av meg. Få timer før hadde jeg ikke engang begynt å vente på henne. Jeg tror ikke jeg helt skjønte hvem hun var, men jeg husker jeg syntes hun lignet veldig på broren min. I flere timer lå vi på fødestua og ventet på resultatet av en vannkoppeprøve en lege insisterte på å ta av meg. Etterpå ble vi plassert i isolat og fikk full servering på døra. Det eneste jeg så av sykehuset de tre første dagene var taket i gangene jeg ble trillet, og øynene til jordmødrene og barnepleierne som vartet oss opp – fullt utstyrt med maske og hansker. Smittefare, sto det på døra vår i en rød trekant. Men jeg hadde ikke vannkopper, og etter et par døgn måtte vi sannelig hente maten vår selv.

Jeg husker jeg kommenterte den fine utsikten fra vinduet i fødestua – vi kunne se lysene opp Fløibanen. Og jeg husker Christian fikk beskjed om at han fikk føde en eventuell nestemann selv. Jeg husker også at jeg fikk jordmoren til å le da jeg spurte om det var for sent med keisersnitt. Eller om de kunne fikse det sånn at jeg besvimte litt for en liten stund.

Jeg tenker også på uttrykket til Christian da han forsto at han måtte stå opp etter fire øl og et kvarters søvn. Klokka var litt over ett da jeg mumlet noe om at det muligens var sånn at vannet hadde gått. Christian har i ettertid innrømmet at han tenkte noe i følgende retning: - Ja,ja. Jeg hører hva du sier, det er noe med noe vann, men det der får du bare ordne opp i selv, for jeg skal sove!, men han sa heldigvis ingenting. Fire og et halvt sekund senere virret han rundt i huset i et forsøk på å pakke sykehusbagen. Han spurte til og med om han skulle smøre matpakke. Dét synes jeg er morsomt.

Jeg trekker på smilebåndet når jeg tenker på at jeg i uerfaren uvitenhet trodde at et skarve lite bind skulle holde fostervannet i sjakk. Ambulansesjåføren: - Jasså, så det blir en jente? Ja, du vet hva de sier om oss menn: det er de gode elskerne som får døtre... Minnet om det stolte smilet hans idet han fortalte at han er far til intet mindre enn fire jenter får meg til å fnise. Men det jeg finner aller mest komisk er min egen naivitet der jeg lå i ambulansen på vei til sykehuset den natten. Ikke én eneste gang slo det meg at det var nå jeg skulle føde. Jeg husker jeg lurte på hva som skulle skje, og jeg husker at jeg slo meg til ro med følgende tanke: - Ja, ja. De gir meg vel en pille og noe nytt vann før de sender meg hjem igjen...

Men de gjorde ikke dét, altså.

Gaver som faller i smak

2007-02-09T13:48:00.000+01:00

”Noen må jo ta ansvar for de grunnleggende kunnskaper”, sto det på til-og-fra-lappen på den lille gaven under juletreet. Til Frida Olette fra onkel Sjøsjø (navnet Hans Jørgen er rett og slett ikke laget for å uttales av småbarn). Ut av papiret åpenbarte det seg en fin liten bok om tøffe biler. Tøffe småbiler i alle farger og formvarianter. Biler som sier tut og vroom og bip bip og brrrrm. Frida Olette hadde lagt seg da vi pakket opp gaven, og hun fikk dermed aldri takket ordentlig for den før nå:

Kjære onkel Sjøsjø.
Tusen takk for den fine boken med de fine bilene i. Jeg liker den kjempegodt og har snart spist opp halve baksiden. Namm!
Hilsen Frida Olette.

ettåringens nytteverdi

2007-02-09T13:10:00.000+01:00

Å ha en ettåring i huset kan ikke sies å være spesielt nyttig. Hun er på ingen måte til hjelp i de daglige gjøremål. Hun besørger på langt nær nok hvile og etterlengtet, stabil nattesøvn for sine foresatte. Hennes utålmodige rop og uforståelige babbling bidrar ikke til å gjøre oss klokere – snarere tvert imot. Hun kan drive oss til vannvidd i løpet av én eneste ettermiddag. Med all den godvilje og morsfølelse jeg makter å oppdrive, kan jeg rett og slett ikke påstå at hun kan brukes til stort annet enn å spre glede ispedd en god dæsj galskap.

I formiddag fikk Frida Olette fatt i vaskebøtta jeg trodde jeg hadde plassert utenfor hennes rekkevidde. Bøtta var plassert oppå en stor pappeske, og hvordan hun nådde den er fremdeles helt uforståelig for meg. Så var det heller ikke fritt for at hun ble litt forundret selv også da flere liter grønnsåpevann skyllet over henne fra topp til tå. Vårt nye, fine tregulv ble i løpet av sekunder forvandlet til et hav av grønnsåpe og klissvåte hybelkaniner, og før jeg rakk å summe meg la Frida Olette på svøm. En ting er sikkert: en bøtte vann er utrolig mye mer enn en bøtte vann når den flyter rundt i stua di. Ettåringens klær har begrenset oppsugingsevne. Det går med endel badehåndklær når Frida Olette og mamma gjør husarbeid.

Gulvet ble rent, det. Etterhvert.

ode til snøen

2007-02-05T21:38:00.000+01:00

De kikker rart på jenta som tar bilde av støvelsporene sine.
Hun smiler tilbake til dem.
Støvelspor i snøen må dokumenteres.

Det knitret under støvlene mine da jeg gikk til jobb den dagen. Jeg var trøtt uten å vite det og hadde glemt hvorfor jeg var sur. Det gjorde ikke noe at jeg var kald på bena.

SNØ!

2007-01-22T22:11:00.000+01:00

Det snør i Bergen, og skal man oppleve vinter i landets mest rekordhungrige by gjelder det å være rask - imorgen har snøen antakeligvis regnet bort. Med dette i bakhodet tok mamma og jeg Frida Olette med ut i ettermiddag. Det første skikkelige møtet med snøen var svært fornøyelig. Frida Olette hvinte begeistret da de store, dalende flakene nådde nesetippen hennes. Snøballen fant raskt veien til munnen, og litt kalde fingre har hun slettes ingenting imot. Hun la seg langflat på magen med nesa i snøen og tunga ut. Det er litt balete med tykk utedress og uvante, stive støvler. Etter en liten stund var det helt greit å gå inn igjen, og egentlig er det ganske fint å stå i vinduskarmen og kikke på snøfnuggene også. - Jabbejabbejabbejabb, sier Frida Olette til snøen. Et kompliment snøen forhåpentligvis finner så sjarmerende at den bestemmer seg for å henge rundt her en stund. Det er lov å håpe!

flyttekaos

2007-01-19T21:27:00.000+01:00

Det var visse detaljer vi ikke fikk med oss på visningen før jul. Blant annet at halvparten av leiligheten mangler tak. Plutselig har jeg blitt klar over at leiligheten vår ligger delvis i et kjøpesenter, og dermed er litt sånn IKEA-visningsromaktig. Og hva verre er: hver dag kommer den gamle damen i garnbutikken ved siden av og stiller ut digre nøster med garn inne i stua vår. Jeg prøver å forklare henne at dette er et hjem, og at vi faktisk prøver å bo her, men damen blir skrekkelig fornærmet og løper gråtende ut av leiligheten. Tilbake står jeg med stua full av gigantnøster. Da oppdager jeg at alt inventaret vi kjøpte med leiligheten har prislapp. Stolene og sofaene har plastdekke, og vasene i vinduskarmen står som på utstilling i rekke og rad - samme vase i utallige farger.

Det kan virke som om vi har kjøpt katta i sekken, men hva annet kan vi enn å gjøre det beste ut av det? Jeg rister den gryende fortvilelsen av meg og tar fatt på det rosa rommet. Jeg maler og maler, og veggene blir mer og mer rosa. Malingen i spannet kan være så hvit den bare vil - på veggen blir den rosa og atter rosa. Jo mer jeg maler, dess mer rosa blir rommet. Fra kjøkkenet hører jeg garndamen le. Jeg teller sakte til ti og går rolig for å møte henne. Igjen har hun med seg de store nøstene sine, og igjen danderer hun dem rundt om i leiligheten vår. Jeg kikker spørrende på henne. - Ja, det er bare å begynne å hekle, sier hun sukkersøtt.

Jeg slår av vekkerklokken, går i dusjen og spiser frokost. Siste dag på jobb før helgen. På bussen tenker jeg at dersom drømmer kan fortelle oss noe, så forsøker kanskje denne å hinte om et ørlite pust i bakken?

men hjelp til å pakke - det har vi!

bambi på ettårskontroll

2007-01-19T20:48:00.000+01:00

I vill begeistring over å få mormor på besøk tok Frida Olette søndag sine første skritt. Det ble hele syv i slengen, en rekord hun slettet med ti skritt få minutter senere. Frida Olette er tydelig stolt over fremgangen og hun ler seg fremover skritt for skritt. Det er vanskelig å stagge iveren, noe som støtt og stadig resulterer i at nesa rekker frem til målet raskere enn bena. Det blir endel knall og fall, men forundelig lite klaging av den grunn. Vår ferske lille fotgjenger har stil som Bambi på isen og både foreldre og mormor er sprekkfulle av stolthet.

Forøvrig har vi vært på ettårskontroll. Vitale mål for ettåringen vår:

vekt: 10300 g
lengde: 72,5 cm
hodeomkrets: 45,5

Legen var fornøyd og plasserte henne blant topp ti hva angår tyngde, og tilsvarende i bunnsjiktet for sine centimeter. Også vi som syns hun har blitt så lang og slank, da gitt!

Frida Olette og Mohammed på ettårskontroll

idiotrekord

2007-01-13T10:19:00.000+01:00

"- Det går mot kort oppholdsvær i løpet av ettermiddagen før det i morgen kommer inn et nytt kraftig lavtrykk, rapporterer vakthavende meteorolog Åge Aasen ved Vervarslinga på Vestlandet. – Blir det opphold nok til å bryte rekordrekken? – Nei, det ser ikke slik ut. Da må det være tørt fra tidlig onsdag til tidlig torsdag, og det vil nok falle litt nedbør på morgenen, beroliger meteorologen"
BT –papirutgave ons. 10.januar

Beroliger? BEROLIGER?

"Dermed er det fortsatt håp om at bergenserne kan slå den gjeldende norgesrekorden" (87 døgn)
(BT –samme artikkel)

Fortsatt HÅP?

Det regner på 78. døgnet i Bergen. 77 dager med mistrøstig gråvær, blåst og regn. Gatene er oversvømte av vann og ødelagte paraplyer. Hver dag er en ny dag bortgjemt i gummistøvler og regnkåpe. Og Bergenserne er livredde for at det skal ta slutt. De øyner nemlig mulighet til å slå en rekord. Bergensere elsker rekorder. Hvis det regner hver dag frem til 24. januar er vi der. Da har vi slått Bærumsrekorden på 87 nedbørsdøgn på rad. Avisene teller dagene på forsideplass. Rundt om på byens busstopp summes det blant de reisende:

- Huff, det e´ kjedelig vér, ja.
- Ja. Eg tror det blir rekord, eg.
- Ja – det er grådig spennende. Eg håper no hvertfall på ´an (rekorden)

Om seg selv reflekterer bergenserne: -Ja, det er typisk oss Bergensere, det – ser det positive i alt. Selv har jeg litt problemer med å se det positive i 77 dagers bopel i gummistøvlene. Jeg tenker med gru på at den gamle rekorden kanskje ryker. Akkurat slik rekorden Bergen er i ferd med å sette nå i vinter sannsynligvis vil ryke en vinter i nær fremtid. Global oppvarming. Etter all sannsynlighet menneskeskapt. Mildere vintre med mer nedbør og ekstremvær.

Jeg håper virkelig ikke mitt Bergenseksil gjør meg tilstrekkelig blasert til å se noe positivt i en nedbørsrekord.

Ettåring og tusenkunstner

2007-01-10T22:15:00.000+01:00

Søndag fylte den vesle bølla vår ett år. Etter en god del trening på julaften, og i forskuddsbursdagsselskapet på østlandet lille nyttårsaften, har Frida Olette omsider forstått greia med gaver. Søndag pakket hun dermed ut de fleste gavene selv. Og begeistringen var stor. Det er ikke bare en klump med flott, smakfullt papir og kule krøllebånd – det er greier inni også! – Heeeeei! Hvinte hun begeistret til flodhesten som dukket frem fra gråpapiret. Klær, bøker og leker ble møtt med ivrige – Dæh! og – Ooohooyyy!

Hun var selvsagt festens midtpunkt, og selv om Frida Olette stortrives i glansen fra de voksnes oppmerksomhet var det aller mest spennende å krabbe etter storsjarmøren Julian. Julian er seks måneder eldre og kan alle de kunstene Frida Olette streber mot. Men hun er ikke snau selv, altså! For dere som måtte lure på hvilke kunster Frida Olette, ett år, kan: her kommer liste over noen av dem (altså – hun kan flere kunster enn det er plass til i en liten liste da. Ærlig talt!):

Stå heeelt på egenhånd - til og med danse litt hvis hun er ekstra heldig med balansen
Klatre altfor fort opp trappa
Bryte seg ut av soveposen som skal sørge for at hun holder seg LIGGENDE om natta....
Trille ball
Finne pusen i boka, selv om den riktignok av og til forveksles med kua på den andre siden (samme ulla....?)
Rope Heeeeeeei! med verdens yndigste falsettstemme
Samle rynker og rødfarge i fjeset og skrike iltert og høyt med ikke fullt så yndig stemme når noe ikke er som hun vil
Rydde i alle tilgjengelige hyller, og organisere det som engang var hyllenes innhold pent og tilfeldig rundt omkring på hele gulvet
Plukke fra hverandre ting
Ta to skritt uten å holde i noe – hvis hun ikke vet om det selv
Klappe i hendene
Plukke opp små rosiner med et noe uvørent pinsettgrep (og gjett hvor mange rosiner det er plass til i munnen på en gang, dere!)
Kose, og vri seg unna kos når hun ikke vil ha
Løpe bortover gulvet med gåtrillen sin – og bruke den som en slags sparkesykkel
Ta ut proppen i badebalja
Kaste seg ut fra kanten i svømmehallen – dukke under med hodet og alt
Klatre opp på stoler og krakker, og klatre ned fra mamma og pappas seng (nå også med bena først!)
Spise brødskiva selv – og noen ganger skvise den i hendene eller rive den i fillebiter og kaste den på gulvet.
Spise uante mengder papir og bark
Ignorere mamma og pappas ”nei” med latter og nye sprell – og kanskje litt bretting av underleppa hvis det kan være hensiktsmessig...

Nytt år, nye muligheter

2007-01-04T09:54:00.000+01:00

Men enkelte ting forblir som før: travelt, travelt og littegranne travelt. I år prøver vi en ny vri - det meste som skal gjøres i år satser vi på å klemme inn i årets to første måneder. Stikkordet er nøye planlegging og effektivitet. Og selvfølgelig den etterlengtede uka med to torsdager. Det er ikke måte på hva vi skal få til på den ekstra torsdagen!

Innimellom all julefeiringa fikk jeg endelig tatt den store kjærlighetstesten. Etter at Gro klinket til som "romantikeren", følte jeg presset og var en anelse nervøs før utregningen var klar. Nå kan jeg imidlertid puste lettet ut - alt er ved det normale. Det er opplest, vedtatt og det ene med det andre. I fremtiden vil jeg presentere meg slik:

Hei,

jeg er Eva

- drømmekvinnen.

GOD JUL

2006-12-27T10:03:00.000+01:00

Vi har en deilig jul, og det håper vi dere også har!

-PUH!

2006-12-06T15:05:00.000+01:00

- levert oppgave
- jobbet ekstra
- løpt i skytteltrafikk mellom hjemme - jobb - lesesalen - hjemme - jobb - babysvømming - hjemme - jobb....
- pakket sånn noenlunde klart til reise
- trippelsjekket flybusstidene (jeg rekker den hvis jeg løøøøøper rett fra jobb uten å snuble)

.... Så da reiser vi, da. Til Østerrike. Og Sveits. Og Tyskland. Én uke, tre land - tre overnattingssteder (er det ikke nettopp det de anbefaler søvnforstyrrede barn?), masse hyggelige mennesker og garantert god mat. Det er bare å lene seg tilbake og late som jeg forstår hva de sier. - Ich habe Smetterlinge im Bauch! (-ble det sånn cirka riktig, Silvia?)

- Tata!